Perspektivene endrer seg p sykehuset

vre p sykehuset er som leve i en spebobl og flelsen av at den nr som helst skal sprekke er uimotstelig. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstr det, utenfor sykehusets vegger er jeg det mest bedagelige menneske som finnes (vel, jeg er jo bevegelig innimellom ogs, hvem har sagt at jeg skal ende mine siste dager med tette blodrer), men s fort jeg har satt min kjdelige fot innenfor sykehusets fire vegger er det som om det skjer noe med meg. Jeg fr lyst til springe Marathon i gangene, ha kapplp med sykepleierne oppover trappene og la svetten drive ut av kroppen. Plutselig blir jeg overveldet av flelsen av vre i fengsel, akkurat n, alts her hvor jeg sitter og skriver er lydene overveldende. Det suser, det tikker, det drypper og blser. Rommet er halvdunkelt og yelokkene mine fles som om de er fylt med bly. Hva er det s finne p i dette avlange og halvdunkle rommet, ta p lyset kan en ikke gjre av hensyn til medfangene. Stirre ut av vinduet har jeg gjort, surfet p Facebook har jeg gjort, smpratet med protegen har jeg gjort ( som for vrig var som snakke med en sters- det kom ikke en lyd derfra, s det virket som om jeg snakket med meg selv), jeg har hentet kaffe for snu i dren og komme p at jeg ogs nsket appelsinjuice- da var det jogge opp i 3 etasje hente mer (og n har jeg gjort det s mange ganger at det skvulper i magen nr jeg gr, og ikke en drpe kan bli presset ned igjennom rret), jeg har vrt p do og skvettet vann i fjeset og jeg leser ukeblader fra r 2000.

En annen problemstilling jeg vil tak i. Hvem satt i komiteen nr stoler til foreldre ble utdelt. Det fles som om jeg sitter p betong. Flt syte nr vi bor i verdens rikeste land, men si det til hna nr jeg reiser meg opp og alt blodet strmmer ned *der du vet* og det fles som om jeg m flykte p do i frykt for tisse p meg. Du vet, flelsen av at rumpeballene sover er faktisk en ganske interessant opplevelse, br prves, fortrinnsvis p sykehus. Protegen sitter dypt i sin lenestol og dupper med ynene, jeg sitter rett opp og ned og fler meg som en av voksdukkene som er utstilt p museer. Prv sov du, sittende p en pinnestol rett opp og ned, etterfulgt av innimellom skjrende lyder fra blinkende apparater, som fr den mildeste og mest fattede til fare opp i den tro at protegen skal avg med dden, men det skjer da i det minste noe.  

N har jeg ikke tid til skrive mer, det er nemlig dags for dagens hydepunkt p et sykehus, nemlig mat. Mat som skal passe til alle, mat uten krydder, men vet dere hva, den er faktisk veldig god- takk for salt og pepper poser.

Takk for at du orket lese .

Jo flere likes desto bedre

Det er igrunn rart, dette jaget etter likes. Jeg ser det overalt og hrer det hviskes om i kriker og kroker. Hva er det med den like knappen som er s viktig? Ja, jeg legger meg gulvflat og innrmmer at jeg sjekker bloggen min hundrevis av ganget for se hvor mange som har lest, likt eller kommentert. Jeg blir som en forelsket og fnisete tenring hvis flere enn 20 har tatt seg bryet med lese. Gir det meg en opplevelse av noe? Noe som kanskje er fravrende i samfunnet i dag. Kanskje jeg fr bekreftelse ved en likes? De liker bloggen min, hurra.

Samtidig nr jeg tenker etter og faktisk fler p det s virker det bde litt smlig og tomt. Jeg glemmer aldri det yeblikket jeg traff en bekjent i butikken som etterlyste bloggen min, eller en tidligere kollega som smilende innrmmet at hun logget seg inn p bloggen min hver dag etter frokost for se om det var kommet et innlegg. Jeg kunne kastet meg om halsen hennes i rein og skjr glede. 

Flelsen av en ekte og varm tilbakemelding fikk meg virkelig til juble innvendig. Ja, jeg liker himla godt skrive, men jeg lider av skrivetrke. Hva i alle dager skal jeg skrive om som gjr at det er interessant lese. Jeg prver meg n p en helt hverdagslig historie som utspiller seg i den Monikianske heimen for tiden:

Jeg har to menn i mitt liv n. Selvflgelig sinnataggen og nakne Dexter. Jeg synes jo s synd p ham, der han l p kuskinnet p gulvet og s fortapt ut, i all sitt rynkete og nakne fjes. Jeg kom plutselig over en ny fortapt sjel,en som har noen skavanker. Dere vet jo hvordan jeg er med fortapte sjeler. Han mtte jo bare bli min. Vesle Moses kom inn i kjrligheten  og varmen, fra oss mennesker.

 Moses var hans navn. Det hadde oppdretter kalt ham, s Moses ble det. S er det jo noe med m og sringer. Nakenkatt med altfor stort skin  og n hadde jeg tatt inn i hus - en Main Coon. Dette er verdens strste katterase, s jeg m nok f meg et svrt kattetoalett, kanskje en ide med innendrs sandkasse? De kan nemlig bli mellom 9-13 kg. 

Jeg skal love dere at Dexter hatet Moses i begynnelsen. N sover Dexter opp et skap for f fred. Hvorfor? 

Dexter ligger p gulvet, aner fred og ingen fare. Varmer seg p kuskinnet og maler stille for seg selv. I den bl yensprekken skimter han nykommeren. Jyplingen, han som er s tff att.  Best knurre nede fra dypet, bare for advare ham om prve komme nrmere. Halen vifter rytmisk att og frem. Det var en stor bommert.

Der, der er det en rotte. Den har ingen hr, altfor stort skinn. Knurre kan den ogs- men jeg vet at det er en rotte, det forteller alle instinktene mine meg. Det er da virkelig en Rottehale. Der beveger den seg. Best angripe fr den flykter...

S.. ER.. spetakkelet i gang. Moses angriper halen til Dexter og de lper rundt og rundt med meg p slep. Jeg m jo beskytte den stakkars lille, nakne dyret mitt mot dette lille rovdyret som til stadighet setter klrne og tennene sine i den stakkars rottehalen. Hper han tilslutt finner Ut at dette faktisk er en katt og ingen forvokst rotte, med litt for stort skinn.

nsker alle en fin kveld. 

De skal skjre i meg - operasjonen er nrt forestende

Det er vel den tanken som skremmer meg mest, de skal skjre i meg. Det, og frykten for narkosen. Mange irrasjonelle tanker fra denne kanten nr jeg tenker p den forestende operasjonen. Tenk om, tenk om. De aller fleste tankene er urealistiske, slik som: tenk om jeg ikke vkner igjen. De fleste gjr jo det.. Vil jeg ha mye smerter etter operasjonen? 

For vel to r siden startet jeg f smerter i lysken min. Ikke voldsomme smerter,  men jevne murre smerter som sa at ikke alt var som det skulle. Jeg tenkte med meg selv at det gr over, jeg har vel tatt for hardt i p treningen da. Jeg ventet to mneder. Etterhvert kte smertene sammen med at jeg fikk litt nedsatt flelse nedover lret. Legen la meg inn p Haukeland sykehus og trodde disse smertene kom fra ryggen. Prver ble tatt, ryggmargsprve,  blodprver,  mr osv. Alt var normalt. Jeg fikk beskjed om vente ca seks mneder p at det gikk over, det var en lyskestrekk.  Bare rolig og forsiktig trening.

Seks mneder gikk og jeg trappet opp treningen. Murring var svak n mot hva den hadde vrt, s jeg trodde lyskestrekk var p retur. Gjenopptok spinning med belastning og bodypump igjen. For en magisk flelse det var kunne vre aktiv igjen. Lykken varte ikke lenge, bare knappe to mneder fr smerten var tilbake, n som brennende nler som konstant satt i lysken - det strlte helt ned til kneet.

Jeg gikk tilbake til legen og han sendte meg p MR,  fikk beskjed fr jeg gikk - lett trening uten belastning. Nr jeg trener s liker jeg intensiv, eksplosiv trening som virkelig kan f ut svette og gruff.  Sitte p en sykkel under en spinningtime uten motstand er utrolig kjedelig.  Det gikk ca to mneder fr svaret fra MR kom - svaret kunne ikke gjre meg mer nedtrykt: "Du har en liten slitasje i hinnen mellom lrbeinet og hoftekammen. Legen satt der og trakk p skuldrene. Bare og leve med, tren som normalt.  Er det jeg som er hypokonder begynte jeg tenke. Innbiller jeg meg smerten og gjr den strre enn den er? Kanskje jeg ikke har smerter. Kanskje hjernen feiltolker signalene. Legen min trodde i hvertfall ikke at jeg hadde vondt. Han sa flere ganger at en liten slitasje som det der har alle og det gjr ikke s vondt som du pstr. Beskjed - tren som normalt,  det har musklene godt av.

Deilig, eksplosiv trening sto atter engang p agendaen.  N var jeg frustrert og forbanna over min egen situasjon.  Jeg ble behandlet som en sytepave i helsevesenet og uansett hvor jeg henvendte meg var det ingen som trodde at jeg hadde nok vondt til lindre med medisiner som hjalp. Frem til dags dato har jeg ikke vrt smertefri en eneste dag.

I hvertfall,  treningen hjalp ikke. Tilstanden min ble n vrre enn noensinne.  Jeg kunne ikke g Sndagstur med barna uten sitte med smerter etterp som gjorde at jeg ble kvalm. Smerter som jaget fra lysken og nedover i kneet. Jeg kunne g p butikken og plutselig fle at jeg mistet flelsen i foten, akkurat som om ankelen min ble helt slapp.  Jeg skjnte selv at trening er utelukket. Tre mneder til gikk, jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle bestille meg en time til for f legen til forst.

S tenkt s gjort. Kommer inn p legekontoret,  med nervene i hyspenn,  jeg hater fle meg som en hypokonder som bare syter og klager. Vel inne hos legen, han ser p meg lenge og grundig, fr han sier- det er ingenting vi kan gjre for deg. Jeg eksploderte. Alle mine vkne timer om natten, all min unngelse av provosere frem mer smerter og en smerte som kan minne om kronisk intens tannverk kulminerte inne hos legen den dagen. P innsiden var jeg i full kaos. 

Jeg s iskaldt p ham, slo neven i bordet og sa ham noen saftige gloser om at hvis ikke han hjalp meg n s skulle jeg jammen meg finne en som kunne. Jeg tror han s fortvilelsen og raseriet mitt. Han ymtet noe om at vi kunne forske medisinsk ultralyd,  selv om han ikke trodde at de ville finne noe. Medisiner mot smertene fikk jeg ikke. 

Etter en uke fikk jeg mast meg til f time hos en privat kiropraktor med medisinsk ultralyd som kompetanse.  Jeg kom inn der, flelsen jeg kjente p var en blanding av hp og likegyldighet.  Han finner vel ingenting han heller. Nok engang la jeg frem problemet.  Alt fra sykehusinnleggelsen til n. Han er til n den eneste personen som faktisk har underskt foten min. Vridd og byd p den. Sjekket styrken. Vel, jeg har en stor nedsatt styrke i den foten som plager meg. Om det er lysken eller om det er tidligere cellegift som er rsaken kan jeg ikke si noe om fr opptreningen etter operasjonen er ferdig.

S er tiden kommet. Jeg legger meg p underkelses benken og han smrer den kalde gelen utover lysken. Atter en gang blir jeg grepet at sterk pessimisme,  han tror vel at jeg er hypokonder han ogs. Faktisk s sa jeg det til ham. Svaret jeg fikk fikk trene mine til trille. Du er ikke hypokonder,  du har en stor skade i leddleppen inni hoften. Han viste meg og forklarte:

Leddleppen ligger mellom hoftekammen og hoftekulen. Den holder hoftekulen p plass og srger for at det ikke blitt friksjon. Den skal i utgangspunktet vre ca 2 mm tykk. Hos deg er den 9 mm tykk. Ser du her - der ser du at den er full av brudd p tvers. Han pekte p et annet omrde. Her har den sprekt p langs. S hele hinnen har sprekt bde p langs og p tvers. Et annet sted p bildet peker han og forklarer, het ser det ut som om hinnen faktisk er i ferd med lsne. Er jeg ikke hypokonder?

Jobber du? Ja, jeg jobber fullt.  Har du ikke smerter?  Jo, hele tiden. Ja, jss, det kan jeg godt forst. G til legen f deg noe smertestillende,  n har vi svaret p hva det er. Jeg skal sende et brev til legen jeg. Ingen,  absolutt ingen trening p deg fr en operasjon.  Crawl er det eneste som er lov. Treningsforbud n ja, litt av en kontrast til legens uttalelse. 

Etter noen uker kom jeg tilbake til legen. Han ville ikke gi meg smertestillende fordi det kom til ta lang tid reparere dette. Han visste jo at jeg hadde bil,  da mtte han rapportere det til fylkeslegen. N gikk jeg derfra med en flelse av at han trodde jeg var pille misbruker. N byttet jeg lege.

Ny legetime.  Forklarte alt p nytt.  Hun hadde ikke hrt om en slik skade fr. Hun ville gi meg betennelsesdempende mot smertene. Forklarte at jeg ikke kunne bruke slike medisiner p grunn av magen. Disse var gode mot magen. Vimovo het de. h, det var himmelen de neste dagene. Smerten var bare en lett murring. S gikk det selvsagt utover magen med det resultat at det svidde og brant, jeg var konstant kvalm, fikk ikke i meg mat og hadde diar. Til tross for dette var jeg p jobb. 

Ny legetime, hva kan jeg gjre mot smertene. Siden dette ikke var en tilstand hun hadde greie p,  mtte jeg f oversendt papirene fra det andre legekontoret fr hun ville skrive ut noe. Jeg fikk mast meg til en resept p 10 paralgin forte. Gjett om jeg gledet meg til Taco fredag med barna i sofaen uten smerter.  Kjenner trene bryter frem bare jeg skriver om det.

Det var fullstendig bom. De virket nyaktig 45 minutter, etter den tid var jeg bare svimmel og kvalm og hadde ingen mulighet til ty til paracet. Paracet har vrt min flgesvenn disse snart 18 mnedene, de tar ihvertfall toppen av smertene. S jeg ble bare liggende p sofaen i en smerteds resten av kvelden.

Godt og vel 2 mneder siden var jeg inne til vurdering hos kirurg som sa at ja, her trengtes det en operasjon til. Han spurte om jeg har hatt noen virkelig harde fall, det er bare den gang jeg lrte meg st p slalm jeg kommer p, han mente at man ikke kan f slike skader som jeg har uten et traume. I min Gledesrus glemte jeg sprre etter smertestillende og i etterkant turte jeg ikke, i frykt for bli oppfattet som pillemisbruker.

Jeg gadd ikke g tilbake til legen for mase etter smertestillende,  jeg biter de heller i meg. De er liksom en del av meg og uansett hvem jeg spr om f smertestillende s sier de alle at jeg ikke har vondt nok,  de m rapporte til fylkeslegen - jeg orker ikke ydmykelsen ved at noen skal tenke at jeg er pillemisbruker eller hypokonder.  N, nr jeg vet at paralgin forte ikke virker,  nei da tr jeg ihvertfall ikke sprre.

S snn egentlig innerst inne s gleder jeg meg til operasjonen, jeg gleder meg til slippe smertene, jeg gleder meg til sove en hel natt,  jeg gleder meg til eksplosiv trening, jeg gleder meg til komme meg opp p en fjelltopp, jeg gleder meg til ta av noen kilo og jeg gleder meg til slippe fle meg som en hypokonder eller pillemisbruker.

Tenk p meg Tirsdag 20. September og kryss fingrene.

Jeg har truffet drmmemannen - sprekker av lykke

N er det p tide med en oppdatering fra denne kanten. Jeg har jo ikke skrevet her inne p evigheter, skal prve skjerpe meg folkens. Vet  at flere av dere har etterspurt mer aktivitet og er jevnlig inne sjekker etter oppdateringer. Det varmer s utrolig mye og gjr det enn gyere holde p med dette. 

Klokka er i skrivende stund bikket 05.18 og jeg sitter her klimprer p tastaturet, mens katten varmer seg under teppet p fanget mitt. Rart med disse kattene igrunn. Min katt har ingen grenser for intimsone. Han kan kline ansiktet sitt opp i mitt, han legger seg p tastaturet mens jeg skriver sttt og stadig og jeg forstr ikke hans trang til snu rompa mot meg. Kanskje han har misforsttt sin egen legning og venter p at jeg skal forsyne meg. 

Uansett - Jeg har funnet mannen i mitt liv. 


Han er s utrolig ukomplisert og det er en fryd ha en slik selvstendig mann. Han driter, uten fortelle meg om det. Selvflgelig aner jeg odren, men han sier ingenting - gir meg bare et murr og spankulerer stolt videre, som om han har utrettet den strste bragden i verden. Han kan vel kalles for en ekte psykopat innimellom ogs, han er vel det nr han er med meg p do, sitter p gulvet og iaktar min bedrift med skulende yne, som om jeg har gjort noe galt.



Stenger jeg dodren for  f litt privatliv og anledning til lese en bok i fred og ro, ja, da er det ingen fred f. Han str ute p gangen og jamrer, som om han var i den ytterste sorg og klagekoret bestr n av bde mann og barn. Nr jeg kommer ut igjen s spinner han rundt p gulvet og kurrer som om jeg skulle vrt borte en hel uke. 
h, s varm om hjertet jeg blir.

Han sover til og med ved siden av meg i sengen.



 

Over til denne harde virkelighet med savn, trer og lengselens bissel.

Det er ikke noe nytt p kjrlighetsfronten for dere som gjentatte ganger spr meg om det. Rart det der igrunn, hver gang jeg treffer noen om det er mer enn en mned siden jeg traff sist, kommer alltid sprsmlet etter de vanlige hflighetsfrasene - Hvordan gr det med kjrligheten? Noen hadde til og med sagt til min datter at de nsket at jeg skulle treffe meg en hyggelig og snill mann snart. Jeg er ikke desperat etter mte den "O store kjrligheten" - dette er sagt med sarkasme i stemmen. Det hadde vrt hyggelig mte ham, men ikke for enhver pris, jeg trives ogs godt i mitt eget selskap. Jeg hadde en flrt for noen mneder siden som jeg virkelig skulle nske kunne blitt til noe mer og som jeg ble oppriktig glad i , men han ville ikke ha kjreste- fair enough det. Da er det best avslutte frst som sist, s unngr man knust hjerte og alt det der. 

Jeg str p badet, grer mitt lange hr med gjentatte bevegelser. Til slutt skinner det. Buksedressen sitter som et skudd og jeg snur meg tilfreds rundt i speilet for sjekke at det ikke er noen rukker i stoffet. Tar et siste strk med leppestift, sier meg fornyd. Jeg ser bra ut i dag og fler meg som Claudia Shiffer. Jeg har tekstet en del med en mann, virker veldig klok og slikt liker jo jeg. Liker en som kan utfordre meg litt intellektuelt, ikke det at jeg er selvutnevnt Einstein, men det er greit kunne snakke samme sprk. Tar p meg stilletthle, tar de av, vil ikke virke for overpynta. Tar p meg snickersene. Fler meg som en nervs skolejente p vei til frste skoledag. tenk om. Trekker pusten og teller ti ti - husk at du ikke skal gifte deg med ham. Veldig greit ha denne innstillingen, s slipper jeg se et ektemann emne i alle jeg treffer- for det hrtes ikke desperat ut. 

Han kommer hoppende over gjerdet til kafeen vi skal p. , han er virkelig kjekk. Et fint smil, s duftet han godt. Praten gled fint og vi hadde mange av de samme interessene. Vi avtalte mtes igjen. 

Uken gikk og avtalen var mtes ute for ta oss noen glass med vin. Fremdeles var praten lett og fin og tonen god. Dette var en mann jeg virkelig synes noe om, snn etter sigende. Vi tok ett glass vin, gikk videre til et annet sted, drakk et glass til og gikk videre. Ble som studentuka nr man har pubrunde. I hverfall, etter  noen glass med vin og en spasertur rundt i byen, s kysset han meg p en benk. Han var ogs god til kysse, dette lovet jo godt. Vil du vre med meg hjem?... Nei, jeg ville ikke det. Gnitent tenker noen, skitt la g. Ja, jeg likte ham, han var fin se p og god til kysse, men jeg var ikke helt der.

Claudia Shiffer

 

KRSJ..... Det var den daten - "Det var synd du ikke ville bli med meg hjem, jeg fantaserer nemlig om urinere p deg - hvis du har lyst kan du f lov gjre det p meg ogs"... 

Date nummer to - En mann jeg treffer p byen som jeg kjenner litt fra fr. Egentlig spker det i bakodet at han egentlig ikke er helt min type, litt lite kjemi spore, men vi har mange like verdier. Jeg hadde luftet mine tanker for en venninne som ppekte at jeg mtte gi ham en sjanse og ikke dmme etter frsteinntrykket, noe jeg kan vre tilbyelig til vre enig i. S da traff jeg tilfeldigvis denne mannen p byen og med lbriller p var han veldig kjekk og det var en viss kjemi der den kvelden. Dagen etter inviterte han meg til vre med p en konsert og jeg takket ja, kvelden i forveien hadde vrt s koselig. Han hentet meg her presis klokken seks. Denne gangen var jeg ikke Claudia Shiffer, men mer som Bridget Jones. Hadde bommet totalt p kleskodexen og flte meg som en rosa elefant - pakket inn i en lodden regnkpe som kanskje var et nummer for liten. I tillegg plaget dem hye lyden fra konserten meg og jeg mtte g med gule repropper, noe som resulterte i at jeg brlte - H! hver gang han sa noe til meg. Den lille gnisten som var tent dagen fr visnet sakte men sikkert utover kvelden, ikke vet jeg hva som var rsaken - kanskje fordi jeg flte vi overhode ikke snakket samme sprk. Uansett, utover kvelden kjenner jeg de rivende smertene i lysken igjen og bestemmer meg for avslutte kvelden, selv om det er relativt tidlig. Han vil flge meg til bussen, gentlemann som han er. Da vi er 200 meter unna buss stoppet lper han ut i veien og hanker inn en taxi, spr etter adressen og nrmest dytter meg inni. Jeg protesterer, men han insisterer. Jeg takker pent for hjelpen og gir han en hflig klem.

Bridget Jones

 

Vel hjemme tar jeg to sterke smertestillende og kryper under dyna. Det er himmelsk deilig krype under dyna, rette ut kroppen og vente p at smerten snart slipper taket. Etter en time sover jeg.

Jeg spretter opp av sengen, skjnner ikke hvorfor jeg str p gulvet p rommet mitt da jeg pner ynene. Fler meg forvirret og svndrukken. Det er kalt og jeg slr armene rundt meg. Jeg kjenner hjertet dunker vilt i brystet og jeg kjenner meg redd. Jeg vet ikke hvorfor. Har jeg hatt et mareritt? Da hrer jeg det som underbevisstheten min har prvd signalisere og som er grunnen til at jeg str p gulvet og holder rund meg selv med hamrende hjerte. Det er noen utenfor. Ringeklokken har aldri kjimt s hyt i mitt hode fr. Det var som en messinghammer som slr p en messingromme, Jeg spinner rundt p gulvet, titter p nattbordsklokken som lyser mot meg. 2:55 viser den. Midt p natten, og det er noen som ringer p hos meg. Jeg sjekker telefonen, kanskje det har skjedd noe med barna, eller en i nrmeste familie. Ingenting. Ikke en eneste melding lyser mot meg i mrket. Akkurat i denne stund skulle jeg nske jeg hadde sikkerhetslenke p dra. Jeg pner den forsiktig s bare en liten cm blir pen, klar til smekke den igjen s fort jeg kan. 

DER, der str daten min fra kvelden i forveien og han er alt annet enn edru. Han ser ut som en hundevalp med srgmodige yne, skuldre som luter fremover og litt lys og pipete stemme - kan jeg sove hos deg?

Jeg stod der et helt minutt og analyserte situasjonen. Hva visste jeg om denne mannen? Var han ute etter noe? Jeg husker at min venninne gikk god for ham, s tenkte jeg p oppvasken jeg ikke hadde orket ta dagen fr og mens jeg stod der analyserte situasjonen kom sinnet. Hvilken rett hadde han til komme uten gi beskjed?. Jeg pekte p barnesengen og sa at han pent fikk sove der. Dagen etter kjrte jeg ham hjem og siden har vi knapt vekslet noen ord. Han er en fin mann, med mange fine verdier- men ikke min match.og kjemien stemte ikke. Det skal han ha, han var modig som turte gripe sjangsen og beske meg midt p natta -  jeg vet ikke om jeg hadde turt. Cape Diem.

Jeg er p jobb, ser nedover klrne mine. Er dette greit nok til g p date med. Gir meg et vurderende blikk i speilet. Har en tendens til la fingrene gli gjennom det korte hret mitt nr jeg blir stressa. Jada, jeg ser ok ut og fler meg som meg selv denne gangen. Hverken Claudia Shiffer eller Bridget Jones, men som meg selv. Mter en mann p avtalt sted. Wow, en skikkelig kjekk mann. Velkledd og velfrisert.Vi gr p en caf og bestiller oss en kaffe. Vi setter oss ned for prate - jeg tror jeg tilsammen snakket 10 minutter av en halvannen times date. Det jeg ikke vet om hans fortid, hans ex og hennes problemer, barnevern og antidepressiva og russiske hackere er ikke verdt vite. Til slutt sa jeg at han nok ikke var klar for et nytt forhold. Han fulgte meg til bilen og jeg hrte aldri noe mer.

Meg selv

Jeg gir ikke opp damer, jeg er fremdeles pen for kjrligheten, men jeg jakter ikke mer. Det skjer nr det skjer- da skal jeg vre den frste til fortelle dere det. N tr vel ingen invitere meg ut p date i frykt for komme p bloggen min. Ingen fare - det er bare hvis du gjr noe spesielt, at du havner her. S da trenger jeg ikke f kjrestesprsmlet i fremtiden. Jeg har det bra, jeg er lykkelig med livet mitt - selv uten en kjreste. Vil heller vre alene enn ha en feil mann ved min side.

Forresten hrte jeg at det var en som sa - "nr du har klippet hret ditt s kort som du har gjort, s har du mistet over 50 % av mannfolkene p singelmarkedet" - jeg lo s jeg fikk vondt i magen. Jeg elsker mitt korte hr <3...

nsker alle en fortreffelig Sndag :-)

 

Festival livet under lupen

Jeg sitter lent inntil gjerdet.  Bassen dunker i rene og jeg kjenner meg full av liv. Her sitter jeg betrakter deltakerne av festivalen. Hye, tynne, lave, tykke, gother, Business folk, dress kledde, jenter i hatter og slitte olabukser. Jenter i kjoler, jenter med turjakker og andre i Marius gensere.

Det virker som om festivaler tiltrekker seg alle slags mennesker og fra forskjellige sosiale lag. De aller fleste med en drink i hnden eller fem under hndtaket. Noen ler hyt mens andre lener seg mot en skulder med et slvt blikk.  Andre kommer valsende p hye hler mens jeg ser tungespisssen stikkende ut av munnviken,  som om tungen kan vre en rettesnor for hvor beint man kan g nr man har inntatt en l eller ti for mye. 

Ken utenfor toalettet er like lang som nr Justin Bieber skal holde konsert. Jeg vil ikke engang tenker p antall milliardene av bakterier som florerer p de usle toalettene som mest minner om en utedo fra 60 tallet. Alt flyter i en eneste smrje nedi et stort kar.

Alle dere med en l i hnden og fem under armen, re vre med dere,  jeg kan bare tenke meg frustrasjonen  nr len atter en gang m ut. For ikke snakke om alt man kan bli smittet av idet man setter rompen ned p setet som tusenvis av andre fr har sittet, sier med bare ett ord - herpes.

Gledesdreper tenker du sikkert n og jeg er enig med deg. Men som sykepleier kan jeg ikke tenke annet, s da fr du heller se p meg som om jeg er yrkesskadet.

Forran meg var det et opptrinn som slettes ikke er uvanlig p en festival, og som man m ta hyde for- det er derfor jeg har p meg regnkpen i solskinnet. En flott dame i vaklende sko, med letrange jeans og med litt for mange l innabords. Hun ser ikke fempakningen med l som str rett i synsfeltet hennes og gr rett p den. let flyter, deltakerene spretter opp som om de har blitt bombardert av noe vrre enn l. Munnhuggeriet er i gang og jeg flger spent fortsettelsen.....

Men alt i alt kooooser jeg meg :-)

 

leve med en ddsdom

Tken ligger lavt over fjellene, de vte lvbladene funkler i det skummende lyset. Jeg trives her. Inni denne trange dalen med de mektige fjellene ruvende som massive voktere. De er truende, farlig, men de er ogs beskyttende og inngir en form for respekt, trygghet for oss innbyggere i denne lille bygden.

Jeg var p kino jeg ogs. S den fryktinngytende filmen. Den satte ett stkk i meg ogs. Hele bygden snakket om den i ukesvis etterp.  Men det skjer heldigvis ikke i min levetid. Jeg diskuterte det med Eivind, som tross alt jobber slike ting.  Han sa ogs at det nok ikke skjer i vr levetid.

Jeg jobber p det lille sykehjemmet i bygda, alt er stille og fredelig. Jeg gjr de samme tingene hver dag. Har mine rutiner og livet gr relativt lett med lite utfordringer,  selv om jeg vet at enkelte onde tunger vil ha det til at jeg er funksjonshemmet. Jeg hever meg over der, vender det dve ret til. Ler litt av den betegnelsen der mens jeg setter Aftenposten forran hr. Olsen. Han ser p meg med dype furer i det vrbitte ansiktet og smiler et tannlst smil. Takk, sier han, slik at jeg forstr.  Jeg smiler, byer meg ned og gir han en klem,  den er varm og duften av etterbarberingsvann blir hengende i. 

Jeg fler vibrasjon i gulvet, alt er rolig. Tok visst feil, trodde Helga kom trillende i rullestolen sin. Hun hadde vrt noe oppgjaget i kveld. Sa at naturen oppfrte seg merkelig. Helga var en av disse skjnne, gamle damene som satt s ut vinduet dagen lang. Hun var fantastisk nr det gjaldt forutsi vr of hun visste alltid nr sommeren ble varm og vinteren ble bitende. Hun var mer plitelig enn den beste vrmelderen p tv. Akkurat i dag forstod jeg ikke Helga. Hun var blek, oppdaget og klarte knapt fullfre en setning. Sykepleieren p huset hadde tilslutt bestemt seg for gi henne sterke beroligende.

Inne p rommet hennes fr jeg en nyve i pannen, jeg liker ikke det jeg ser. Hun sitter der. Liten og krokbyd. Ser utover havet med et tomt blikk mens hun om og om igjen gjentar at "dette gr ikke bra". Jeg rister av meg flelsen av at hun har rett, jeg folder anorakken tettere rundt meg og nyter flelsen av jobbfri i det skyvedrer glir til side.

Ute er det en nydelig kveld. Som s ofte fr mister jeg nesten pusten av det magiske synet som mter meg her ute. Langt borti horisonten kaster solen sine siste strler og setter himmelen i brann. Det er et majestetisk yeblikk, som er over p et par yeblikk. De massive fjellene som reiser seg oppover i loddrette stup og speiler seg i det mrke vannet.  Helga kan ikke ha rett i sine spdommer. Naturen er jo like vakker som alltid. Jeg snuser inn den deilige friske luften av salt sj og beveger meg hjemover. 

Huset er et klassisk Norsk hus ute p landet. Lite, rdt og med hvite karmer. Egentlig minner det meg mer om en hytte enn om et hus. Det er alltid s trygt og godt komme hjem. Det er totalt seks hus i samme omrdet, da er jeg ihvertfall ikke helt alene om jeg skulle trenge hjelp. 

Jeg henger av meg jakken p stumtjeneren og gr inn p kjkkenet. Der er det igjen, denne merkelige flelsen av at noe vibrerer,  bare mange dobbelt s stekt. Jeg ser at vannglass jeg satte fra meg p bordet i morges vibrerer og til slutt faller i gulvet. 

Jeg fr plutselig en flelse av panikk, jeg vet ikke hva som skjer og gr ut p terrassen. Det jeg ser der fr meg til ta beina fatt og lpe gjennom huset. Alle naboene lper, de lper som de aldri fr har lpt. Alle er de der. Oppetter lia lper de, gamle som unge, foreldre med barn p ryggen.

Jeg lper jeg ogs, lper som om jeg har en demon i hlene.  Det jeg har kjempet for og vrt redd for i s mange r er blitt en realitet.  Jeg kommer meg ikke tidsnok opp i fjellet. Jeg fikk ikke advarselen p lik linje med de andre. Jeg lper med viten om at jeg mest sannsynlig omkommer fordi ingen brydde seg om meg. Det var for dyrt, det var for vanskelig, det var bare lyd tilgjengelig forelbig.  Jeg begynner hulke, pusten river i lungene og pusten kommer i sttvis.  Den store flodblgen tar meg igjen og det siste jeg rakk tenke fr min eksistens opphrte var: "Er jeg s lite verdt, bare fordi jeg er dv?"...

Flyalarmen som varsler naturkatastrofer er ikke tilrettelagt dve, ndnummer er ikke utbygget for dve, brannalarm p hoteller er ikke utbygget for dve. Da er mitt sprsml - er dve mindre verdt enn oss?  NEI!! Noe m gjres fr liv gr tapt.

 

Jeg er glad i deg mamma <3

Det er snn det skal vre

Vekkerklokken ringer 06.00, drar meg ndelst ut av den etterlengtede svnen. Armen treffer den lille knappen p mobilen som kalles for slumreknappen, bare fem minutter til- slik fortsetter og fortsetter det. Dyna slenges av i det lyden av trtte og subbene sm barneftter sleper seg langs de kalde flisene i gangen p vei mot toalettet. Bena mine har ikke truffet det kalde gulvet fr tre jenter maser p hverandre om bli ferdig p do. Jeg setter meg p sengekanten, hret er som vanlig en hyste og blren fles p strrelse med en fotball. Det er med nd og neppe jeg klarer la vre hive meg inn i diskusjonen om bli frst ferdig p do. Jeg tasser inn p kjkkenet, barfot og setter p vannkokeren.  Brster av noen smuler med inntrket syltetyet som n klistrer seg til fttene. Tenker at - I DAG skal jeg vaske og rydde kjkkenet. Oppvasken truer med velte og vannkokeren m graves frem. De gamle husmdrene hadde vridd seg i graven om de hadde visst hvordan jeg skjrtet min heim.

Lyden av det boblende vannet setter fart p blren og den fles n p strrelse med en gigantisk vannballong. Jeg tasser p de kalde flisene p vei inn p toalettet.  Masingen der inne har stilnet s jeg antar at alle mine hpefulle har gjort sitt forndne. Brster bort grus som har festet seg mellom trne og tenker at i dag - DA SKAL jeg vaske og rydde gangen. Rydde vekk alle skoene man risikerer snuble i, for ikke snakke om finne to like par. Det er et under at mine barn ikke dukker opp p skolen i to forskjellige sko.

Vel inne p badet treffer hverdagen meg med et balltre. Skittentyshaugen skriker etter frelse og synger dommedagskor i samvittigheten min som harde hjerteslag. Jeg blir overmannet av trangen til lukke ynene og vandre i blinde frem til do, hpe at kleshaugen forsvinner p magisk vis. Jeg nr toalettet med et ndskrik og endelig er det min tur. Jeg tenker at - I DAG M jeg vaske klr. Snart anmeldelser til barnevernet fordi barna mine gr med forskjellige sokker p skolen. Ikke min feil- maskinen spiser opp sokkene mine har jeg funnet ut.

Jeg ser meg i speilet og griper etter spen. Oppdager at den nesten er tom, tenker - jeg M kjpe spe p vei hjem fra jobb i dag.  Skriver det ned p handlelisten jeg insisterte p flge, laget i fjor engang. Ser at det allerede str hndspe oppfrt 5 ganger allerede.  Tenker - i dag M jeg huske ta den med. 

Tasser inn igjen p kjkkenet, graver frem vannkokeren og lager meg en god dose flybensin. Kaffe s sterk at hjernen vkner med et gigantisk smell og hjertet dundrer som om jeg nettopp har passert mllinjen i et Helmarathon. 

Matpakkene blir smurt og barna steller seg for dagen. Ut i gangen og opp i bilen. Starter bilen, skrur p radioshowet med p5. Skoggler av Kjellemann og koser meg med flybensin.  Barna slippes ut av bilen da hjernen min registrerer det ynene mine har sett lenge. I MORGEN M JEG SKJERPE MEG, der har datteren min tatt p seg en strmpebukse i den tro at det var en tights. Godt hun har bukser p Sfo. Tenker at - I morgen M jeg passe p.

Avgrde til jobben brer det gjennom svinger og bomring. Hver gang jeg passerer bomringen fr jeg et anfall av kortslutning i hjernen. Blodet begynner boble under urettferdigheten av at alle tesla- eierene som tjener mer penger enn jeg noensinne vil gjre, smiler pent, legger seg ut i kollektivtrafikken og vinker til bomringen. Der er jeg, en overlesset og overarbeidet smbarnsmor som ikke har mulighet til ta bussen fordi hvert minutt teller og blir straffet.  I morgen DA SKAL jeg passere bomringen fr kl 6.30. Regner i hodet p nr jeg m st opp da.

Heldigvis fr p5 gjengen meg i humr igjen. Jeg hrer p Kjellemann som spurter rundt i en svingdr med rollerblades p seg. Hva er det den mannen der er laget av tenker jeg mens jeg ler hyt av alle de komiske lydene. I morgen DA skal jeg bli mer Kjellemann - ikke vre redd for dumme meg ut.

Vel fremme p jobben er det travelt, med lunsj og alt som hrer med. Jeg rydder pulten min sirlig hver eneste dag og nyter det faktum at den er s ryddig - hvis man ser bort fra de tre kaffekoppene jeg har gjemt bak skjermen. Etterp DA skal jeg rydde de vekk. 

Da klokken passerer halv fire skyter hjertet opp i halsen, pulsen baker i halsen og jeg gjr meg klar til kamp. Ser p klokken,  vet at kampen er igang.  Bilen spinner ut av parkeringsplassen og jeg venter p komme meg ut av krysset. Blir stende tre minutter vente p at noen slipper meg ut. Ber en bnn om at det er mindre k enn vanlig.  Kaster et blikk p klokken med jevne mellomrom,  p et tidspunkt innser jeg det. Jeg rekker ikke Sfo i dag heller - men i morgen DA skal jeg rekke det. Ringer til min eldste datter og informerer. Du m nok hente i dag ogs. Der str de venter p meg nr jeg kommer og Sfo stengte for 5 minutter siden. h, stolt mamma hjerte ♥. Jeg er s glad i trioen min.

Hva skal vi ha til middag da? Plutselig kommer jeg p noe. Jeg hadde planer om ta opp den salte fisken fra fryseren i morges. Jeg tenkte jo s hardt p det i gr. Jeg skulle jo skjerpe meg i dag.

Dagens travelhet siger innover meg og jeg fler meg plutselig som en klump med gele. Tanken p stoppe innom butikken og handle er strre en drstokkmilen for reise p trening nr man har akutt treningsvegring.  Jeg forserer hindret og sleper bena etter meg p vei til butikken. Sukker gjentatte ganger og tar meg selv i drmme min hemmelige drm. Hva om det var noen der hjemme som kunne laget middag og hjulpet med lekser.

Jeg retter meg opp i ryggen og blser hret bort fra ansiktet. S mange r har jeg levd med dette, ikke syt og klag, ta deg sammen menneske - i morgen ja DA kan du grte. 

Jeg rsker med meg en pakke tomatsuppe fra first price og kjenner en boblende glede over oppdage at de bare koster 4 kroner pakken. I rein lykkerus s kjper jeg liksgodt 4 pakker. Overhrer den lille stemmen som gnager - det er jo halvfabrikata,  det er jo ikke den sunneste middagen i verden. I morgen DA.SKAL.JEG. begynne lage sunne middager. 

Vel hjemme putrer suppen p kok og ynene mine kjennes som bly der jeg hrer min yngste datter leser. Oppvasken er n enn hyere og jeg orker ikke starte med den akkurat n. Jeg putter p en overentusiastisk mors stemme og oppfordrer til mer lesing. Virker interessert spr om bilder og diskuterer leksen. I morgen DA skal jeg vre ekteflt entusiastisk. Hrer en annen stemme som sier - mamma etter middagen m du hjelpe meg med Engelsken.

Middagen blir fortrt og akkompagnert av en skje tran p oss alle for dyve en mors drlige samvittighet. Etter middag er tiden kommet for lese Engelsk,  en affre som bde tar tid og koster blod, svette og trer. Vi holder ut og gjentar, gjentar og gjentar - ver og terper til det sitter.  Hodet mitt fles ut som om det n er laget av bomull og ynene svmmer. 

S er det dags for lese gjennom et sremne komme med tips, rd og innspill. Samtidig som man prver f et barn i seng.

Da klokken blir ni om kvelden er mor helt utslitt.  Hodet spinner og hun ligger utslitt p sofaen og trekker teppet over hodet. Orker ikke titte over kanten fordi da treffer rotet henne midt i synsnerven og sender kaos signaler til hjernen.

I morgen DA SKAL JEG.... ingenting... Livet er her og n, med en oppvask og klesvask som truer med velte, med klissete smuler og berg av sko, med sunne og usunne middager om hverandre, med to forskjellige sokker og en vannkoker som m graves frem. Snn er livet for en alenemamma som skulle nske at dagen hadde flere timer s hun kunne se bunnen av skittentyskurven innimellom. 

N skal jeg si dere en ting, jeg ville ikke vrt en av tingene foruten fordi dette er mitt liv akkurat n. Enkelt og greit.

Se og le :-D

h, det er s deilig ha latterkrampe med barna sine. Le skikkelig nedi magen hele hurven. I dag var en slik dag.

Jeg poster noen videoer, s dere kanskje kan f noe le av dere ogs :-)

video:snapchat400106098203219401

 

 

video:snapchat2909428690258643119

 

Ha en like morsom kveld dere ogs

Skal, skal ikke

Det var et av sprsmlene jeg stilt p Facebook for en tid tilbake. Jeg var s inderlig lei, lei av alle kjafsene som hang foran ansiktet som en uregjerlig gardin. Hva skulle jeg s gjre med saken. Satt beundret alle pixi- frisyrene og alle de som hadde en oppklippet bob. Ingen kjafser som plaget de, eller en hanekam man m tvinge ned om morgenen. Dere skjnner jeg er dessverre fdt med tre virvler, som om det er det strste problemet her i verden ;-), men ihvertfall gir det meg en hanekam hver eneste morgen. Derfor vkner jeg alltid med flelsen av bli kvalt av mitt eget hr. Det str rundt meg som en stor hyste og det ser ut som om jeg har hatt den mest lidenskapelige natten du kan tenke deg. 

Ihvertfall. Sprsmlet jeg stilte Facebook,  skal jeg- eller skal jeg ikke klippe hret kort. Svarene var alt fra bastant nei til bare gjr det - ser vokser jo ut igjen.

Jeg Googlet og Googlet. En av de tingene som gikk igjen var at det ble mer jobb med style det og sminke seg. Hvis ikke kunne man risikere se mandig ut. Det ville jeg n ihvertfall ikke se ut som. Siden jeg vet at jeg er veldig variabel om jeg har lyst til sminke meg for dagen,  s droppet jeg hele tanken p pixie- hr, men! Ja, det er et Men - jeg ville jo gjre noe anderledes. 

Vel jeg klippet meg ikke mye, men en forskjell ble det og jeg m si meg fornyd med mitt nye speilbilde. Ikke s ofte jeg legger ut bilde av meg selv her, men for en gangs skyld s gjr jeg det.

 



Tatt nr jeg er trtt, sliten og har halvslapt smil- men jeg er uansett veldig fornyd. N tar jeg meg en cowboy strekk p sofaen og nsker alle en fin kveld.


 


 


 

En ting vet jeg -Det kunne vrt meg

Du misforstod skiltingen og dessverre kom du til skade for kjre inn en enveiskjrt gate. Tilfeldighetene rdet denne dagen og flaksen var dessverre ikke p din side. Det var en folkefest i den gaten du kjrte inn i. Du var ikke oppmerksom p at det var enveiskjring enn. Folk hisset seg opp og omringet bilen. Din mor og du fikk panikk, rygget bilen bakover - men du srget for at ingen ble pkjrt.  Da du kjrte ut, kom du til skade for kjre over en t. Du tok ansvar og ringte 911, med det resultat at du n sitter i fengsel,  har blitt banket opp og pdratt deg en ryggmargs skade. En dom p 7 r fikk du for et yeblikks uoppmerksomhet.

Det kunne vrt meg, det kunne vrt naboen min eller det kunne vrt kollegaen min. Eller, nr jeg tenker etter kunne det vrt hvemsomhelst Ali fra Pakistan, Obo fra Afrika,  Georg fra London.

I snne situasjoner s fler jeg meg s liten, s utrolig maktesls,  jeg er bare en person - hva i alle verden kan jeg gjre for deg? Jeg kjenner p en dyp urettferdighet over det du har blitt utsatt for. Det kunne vrt meg. 

Du har vrt p forsiden av avisen her i Norge.  Hvor er vi? Hvorfor sttter vi deg ikke?  Hvorfor lar vi deg rtne i et Amerikansk fengsel og blir delagt for livet fordi du var et yeblikks uoppmerksom og fikk panikk? Hvor er masjene, paraden - hvor vi krever deg utlevert til Norge?  Hvordan kan vi tillate dette?

Kanskje du fler deg sviktet av ditt eget folk, at de kan se p en slik urimelighet uten ta grep.  Jeg ble rrt av historien din frste gang jeg hrte den og den beveger meg like dypt i dag. Jeg kjenner p en drlig samvittighet for at jeg ikke foretar meg noe, at jeg ikke mobiliserer massene for f deg hjem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjre det, men jeg forsker gjennom denne bloggen gjre de oppmerksom p deg. Kanskje de ogs vil kjenne p urettferdighet nr de leser saken din og at massen kan samle seg for f deg hjem, fr du blir mer skadet.

Men n ting vet jeg - det kunne vrt meg. 

http://www.vg.no/nyheter/usa/nordmann-doemt-i-usa-sitter-i-rullestol-saksoeker-helseaktoer/a/23661847/

 

"Du skulle ftt tredd en syl gjennom pupillene og ddd av din egne skrik"

Slik begynner kommentarfeltene i tv2 nyhetene p facebook. Kommentarene hagler, den ene mer hatefull enn den andre. 

"Den satanisten der burde blitt penetrert med kniv og lemlestet bit for bit til faenskapet dde av sine egne skrik og smerter. Ddsstraff blir for enkelt. Dd ved tortur"

"Skulle stroppa hun fast mellom 2 kraner, s hun virkelig hadde blitt strammet opp og til slutt i full panikk og hysteri hrer man bare skrik fordi hun revner i to og dette fr hun se og kjenne til siste sekund"

"Hper hun blir sendt til et sted s forferdelig at hun lengter etter komme til helvete"

"Kappe av haude til ho kjrringen ogs. Blod for blod"

"M din sjel pines og brenne sakte i helvete for evig tid. M djevelen hne og torturere deg vr dag. Vr time. Vrt minutt til ingen ende​"

"Stapp hu sakte ner i kvrna me ftene fyst​"

Slik fortsetter det i det uendelige. Den ene hatefulle kommentaren etter den andre. Jeg refererer til nyhetssaken der en tydelig sinnsforvirret og schizofren kvinne halshugget et lite barn i Russland. Selve nyhetsartikkelen har ftt meg til kjenne magesyren trenge seg opp i halsen. Trene rant stille for den vesle lille jenten. Av slike nyhetssaker blir jeg  fysisk drlig og har ingen medlidenhet med denne kvinnen som har gjort en slik bestialsk handling. Jeg fordmmer den p det sterkeste og hper hun fr medisiner, hjelp til takle sin schizofreni og ikke slipper ut igjen i samfunnet. Det er straff nok hvis de fr skikk p hennes mentale helse og hun kjenner p den drlige samvittigheten over hva hun har gjort resten av livet. Hun fr sin straff uansett utfall av denne saken.

Det jeg derimot fordmmer er alle dere som sitter bak deres skjermer og lirer av dere den ene hatefulle kommentaren etter den andre. Damen som har begtt denne handlingen er psykisk syk- hun har en sykdom, hva har dere? Nr dere kan tillate dere lire av dere de vrst tenkelige kommentarer? Ja, jeg forstr at dere kjenner et brennende hat for hva denne kvinnen har gjort, det kjenner jeg p og! MEN jeg tillater meg ikke synke ned p hennes niv. skrive at det er avskyelig, at man blir kvalm etc kan jeg forst. Men har vi rett til stille oss til doms over hva denne kvinnen fortjener av de verst tenkelige torturmetoder. Har vi ikke gtt litt for langt da? Selv blir jeg kvalm av lese hva mange mener denne kvinnen fortjener. mene at en kvinne - uansett hva man har gjort for grusomheter - fortjener d ved f en syl tredd igjennom pupillene og at hun dr av sine egne smerteskrik er i mine yne dra det hele litt for langt. Hun har gjort den mest avskyelige handlingen jeg har lest om p mange r, men vet dere hva - jeg nsker ikke "ye for ye, tann for tann" tendenser alikevel. Handlingen hun har begtt er s grusom at jeg ikke kan snakke om det uten grte, men jeg nsker ikke at hun skal "bli halshugget med en slv kniv", eller "torturert til dde". Om hun fr ddsstraff, ja, da er det fortjent - men da hper jeg det skjer s humant som mulig, selv om man har gjort en s bestialsk handling som hun her har gjort. Hvorfor? Karma er det s utrolig mange som roper hyt om i snne tilfeller. Ja, karma! Jeg nsker ikke noen det samme som hun har utsatt et barn for. Om karma virkelig eksisterer, s tror jeg ikke at "Faen meg stpt hele kjerringa i betong og sleppt'a nedi skagerak" er den beste mten f god karma p.

Er det slik at vi i dagens samfunn skal akseptere at slike bddeltendenser og hatefulle ytringer blir delt i full offentlighet. Synes vi at det er greit? Hvilken signaler sender vi til vre ungdommer ved sende ut slike ytringer?. Ikke kom her fortell meg at ikke ungdommer er inne ser p disse kommentarfeltene, fordi de er pen for alle. Hvor er dere TV2 Nyheter, sitter dere ikke flger med p disse mediene eller synes dere det er greit at den menig mann kan komme med slike ytringer p deres sosiale media?

Mine tanker gr til de prrende av denne vesle lille jenta. Hper de slipper bli gjort oppmerksom p ytringer av typen "Ansette hu der som barnevakt- hun ser jo ut som en demon", "med de gule tenna hadde jeg aldri i livet ansatt den barnevakten". Tror hele den lille familien er i sjokk og i dyp sorg over tapet av deres vesle lille jente om de ikke i tillegg m pines av samvittigheten over at de ansatte en slik barnevakt. Mest sansynlig pines de nok allerede av skyld over at de ikke oppdaget trusselen fr. Nr de gjerne fr slike kommentarer p toppen av det hele blir det hele ekstra tungt.

Alle muslimhaterene fr ogs vann til mlla av denne saken."Muslim alts",  "Syke syke religion",  "Verdens fineste religion viser sitt rette ansikt igjen​", "Der har me den bermte Allah igjen, bare ond"... Ja, best rmme- muslimer er farlige. Like farlige som kristene var da de prvde konvertere alle. Muslimer tilhrer en religion. De fleste muslimer jeg kjenner og har mtt er ganske normale og oppegende mennesker som hverken er tilhenger av steining, halshugging etc. Er de farligere enn kristne?... Skal man skjre en hel religion over samme kammen for det noen grupper - som IS- eller det denne kvinnen har gjort?

Da er skjermen med alle hatefulle ytringer lagt ned, kvalmen har lagt seg litt og jeg nsker alle god karma.

 

Nytt r, nye muligheter

H?! Det er da lenge siden det var nyttr n.

Joda, men jeg har gjort noe annet i r skjnner du. I stedet for sette meg nyttrsforsetter,  sprekke etter to uker og fle meg totalt mislykket, har jeg i r gjort en annen vri. Jeg har gtt i grubleboksen. Nr jeg er i det modusen blir jeg s opptatt av mitt eget tankearbeid at jeg glemmer verden for en stakket stund.

Jeg har satt meg rsml. Alts ml jeg skal bruke et helt r p n. Piece of cake tenker du kanskje, men helt rlig.  Jeg er jo en av disse motstrms menneskene som svmmer mot steamen og pberoper meg at bare jeg vet den sanne og riktige veien. Det var mange som pstod at jeg ikke var riktig vel bevart og heller ikke ved mine fulle fem nr jeg kastet meg p ikke mindre enn to studier med tre barn alene og nattejobbing. Jeg skryter ikke p meg at det var spesielt lett, innimellom var det beintft og jeg grt mine mismodige trer. Av og til var jeg s frustrert at min davrende kjreste ba meg finne en psykolog omgende. Det var til og med en som mente at studiene mine mtte da g s mye utover barna at hun vurderte anmeldelse til barnevernet.  Da lo jeg hyt og hjertelig.  Jeg tviler vel ganske sterkt p at de hadde hatt noe sette fingeren p. Barna kommer frst, alltid og uansett. 

Oioioi,  jegmaser meg jo vekk fra hele meningen med dette blogginnlegget. Br over med meg, dere vet hvordan jeg er nr skrivekle tar overhnd.

Jo, det var disse mlene da. Jo, jeg har lenge vrt i sken om hva jeg skal oppn dette ret. ret 2016. Hjernen har jobbet og skt,  med bde laserstrler og rntgenbilder. Hva skal jeg dette ret? 

1. Jeg skal kvitte meg med stjernegrisen og kjpe meg El bil- siden disse politikerene i Bergen liker straffe oss hardtarbeidendesmbarnsmdre med opptil 2000 kroner ekstra i mneden. Det er jo helt hinsides at passeringene i rushtiden koster 45 kroner. S resultatet er at jeg m levere barna hos mamma fr fuglene fiser og komme meg gjennom bompengeringen fr klokken halv syv p morgenen. Det har jeg gjort noen f ganger, vel det var ikke en vellykket start p dagen, for si det mildt. Nok utlufting av min frustrasjon n..

Videre til ml nummer to:

2. Jeg skal ske opptak p skrivekunst akademiet, krysse alle mine fingre og tr for at jeg blir kvalifisert med min gode skriveferdighet. Selv om min egen tro p mine skriveferdigheter er noe vaklende. S hvorfor sker jeg? Jeg har stilt meg det samme sprsmlet du.

Hmmm. Jeg elsker skrive. Nr jeg skriver gr jeg helt inn i min egen boble, hendene flyr over tastaturet s fort at bokstavene blander seg. Noen hint har jeg ftt om korrektur, men de bare blser jeg av og ler. Det er jo min tekst, og noen skriveleifer her og der vitner om en meget engasjert forfatterinne. Noen mener at jeg ikke trenger g p skrivekunst akademiet og at det kan hemme min kreativitet. Jojamennsann. Kanskje de har rett, men jeg vet hvordan min hjerne er skrudd sammen. Den er skrudd sammen slik at jeg trenger kunnskap og konstruktive tilbakemeldinger p det jeg holder p med. Du skjnner kjre leser at jeg er en splittet personlighet. Hyre kroppsdelen min er akademisk og venstre kroppsdel er kreativ. For vre kreativ m jeg vite hva jeg holder p med.  Huff, ordene triller ut som perler p en snor her. Du er flink som henger med enn.

Ml 3: Det tyngste av alle mlene og slett ikke sikkert det ergjennomfrbart, men den som ikke vger intet vinner. Jeg skal prve f kjpt meg en leilighet.  Jeg vet ikke helt hvordan enn, men det skal ikke st p innsatsen eller viljen ihvertfall. 

Men folkens, jeg kan da ikke bare ha snne rsml.  Da kan det jo fort bli litt kjedelig.  Jeg har funnet ut at jeg skal ha et hverdagsml, som jeg skal prve dele med dere hver dag. Jeg skal finne minst fem ting virkelig glede meg over hver eneste dag. Jeg skal prve finne noe nytt hver eneste dag. Heng med p bloggen, s vil du finne ut om jeg klarer det. 

Du m ha en riktig fin Sndag

"Du har kreft" sa legen

Og s meg dypt og alvorlig inn i ynene.

01.02.2000 fikk jeg den ddelige diagnosen blodkreft- akutt myelogen leukemi, undergruppe 3.

I dag er det nyaktig 16 r siden jeg startet behandlingensom forandret mitt liv. Bokstavelig talt var livet mitt revet vekk p under ett sekund.

Fra vre en oppegende og frisk jente til p under sekunder innse at livet henger i en tynn trd. Tanken p at det var kreft slo meg ikke.

Jeg skjnte at jeg var syk, men tenkte at det var kyssesyken. F noen tabletter og bli frisk igjen.

Her er min historie om da jeg fikk kreftdiagnosen min. Noen vil mene at historien er privat og personlig, noe den ogs er, men det er ikke en hemmelighet- om andre i lignende situasjon kan finne gjenkjennelse p historien og finne styrke - ja da er den verdt dele.

La oss g noen mneder tilbake i tid. Det er November, mrkt og kaldt ute. Inne p Sltthaug videregende skole sitter en 17 r gammel jente, jeg, og strever med holde konsentrasjonen oppe. Hodet verker, leddene verker og hun fler seg syk. Slik holder det p, dag etter dag etter dag. Hun, som alltid har likt skolearbeid begynner gi blaffen. Leksene blir skulket og karakterene peker nedover. Lrerne merker seg at hun forandrer seg.

Det gjorde jeg virkelig. Jeg var alltid sliten, hodet verket og kroppen verket. Hjemme ble det ordnet i stand til bryllup. Min mor skulle gifte seg med sin kjre og var i lykkelige omstendigheter. Det var s mye som skulle ordnes. Kaker skulle bli bakt, mat skulle lages og lokalene skulle pyntes. Jeg minnes med grss p alt dette her siden jeg var s inderlig sliten. Dagen ble feiret med brask og barm. Det ble en nydelig dag og jeg er fremdeles glad for ha ftt min ste-far inn i livet. Det er tiden fr bryllupet jeg ser p med grss. Jeg prvde fortelle de rundt meg hvor sliten jeg var, men alle tenkte at det nok var ungdomsnykker, noe det godt mulig kunne ha vrt. Det var en slik type slitenhet som ikke gr ann beskrive med ord, som om noen tmmer deg litt etter litt hver eneste dag. I takt med slitenheten kte smertene, av og til kunne det plukke opp en blyant vre smertefullt.

Desember kom, desember gikk. Denne mneden flte jeg meg merkelig nok mye piggere og friskere. S da var det nok bare ungdomsnykker tenkte lrere og de rundt meg.

S kom Januar.

Januar med sitt jerngrep rundt bde natur og mennesker. De fleste mennesker trekker seg inn i sine hi og lengter mot lysere tider. Naturen holder pusten og venter p at jernkloen skal miste sitt grep. Denne mneden ble en fryktelig tung tid for mitt vedkommende. Den 1. Januar fikk jeg "tante rd", "jordbruken", "den mnedlige" eller p godt Norsk mensen. Mensen kom og varte, varte, varte og varte. Den 20. Januarr hadde jeg fremdeles sterke bldninger og fikk akutt legetime. Frem til 14. Januar hadde jeg skulket skolen, latt vre gjre lekser og begynt bli frekk med de rundt meg. Smertene i kroppen var n mer eller mindre konstante, som om bena sakte slites fra hverandre. Jeg selv mente at det sikkert var voksesmerter, s jeg sa ikke noe verken til legen eller de rundt meg. Hos legen fikk jeg hormontabletter, da han mente at jeg hadde en form for hormonforstyrrelse som gjorde at mensen varte s lenge. Ingen blodprver ble tatt. Senere den kvelden avtalte jeg med vennegjengen min at vi skulle p kino om en uke.

S gikk uken. I lpet av den uken var det begynt dukke opp blmerker p kroppen. Jeg hadde blant annet ftt et blmerke p hyre lret som var vokst ganske kraftig. Det begynte som et kronestykke og var n p strrelse med en appelsin. S var det tid for g p kino. Jeg husker fremdeles at det var "American pie" vi skulle se. Fr kinoen var jeg i godt humr og flte meg frisk som en fisk. Vel inne p kinoen, installert med popcorn og brus begynte jeg kjenne p at jeg ikke var helt i form. Den velkjente hodepinen og smertene i kroppen kom plutselig for fult. Filmen begynte og jeg kan med hnden p hjertet si at jeg ikke husker en enste av de scenene. Jeg frs og frs, feberen steg og steg. Etter kinoen reiste jeg rett hjem p sofaen og ble liggende der.

Noen dageretter bestilte mamma legetime til meg og ba meg om huske gi beskjed om blmerkene. N var blmerket p lret s stort at det var p strrelse med en fotball. Inn til legen og ble underskt. Kyssesyke mente legen og ba meg slutte med hormontablettene siden de kunne gi blmerker. De tok masse blodprver ogs, bare for sikkerhets skyld sa legen. Dette var Fredag 28. Januar.

Etter denne helgen ble livet aldri det samme. Den siste helgen som vanlig, ung og uerfaren tenring.

Mandag 30. Januar stod jeg opp og stelte meg for g p skolen snn som jeg alltid gjorde. Da jeg skulle pusse tennene denne morgenen var nok det yeblikket at jeg skjnte at jeg var syk, jeg hadde jo kyssesyken. Jeg hadde omtrent ikke begynt brste tennene skikkelig fr jeg begynte styrt bl fra tannkjttet. Mamma ble veldig bekymret og jeg sa at hun ikke skulle uroe seg, det var kyssesyken som gjorde at jeg bldde sa jeg.

Rett fr jeg skal g ut dra hjemmefra ringer telefonen. Jeg vurderer ett yeblikk om jeg skal bare la den ringe, men ombestemmer meg og tar telefonen. I andre enden av rret hrer jeg stemmen til min lege. Han hres alvorlig ut og faktisk ganske tungpustet ut- som om han har lpt. Han snakker om at jeg skal p sykehuset, og det den aktuelle dagen. Han sier at jeg har time der klokken 09.00 og at jeg skal innom legekontoret p veien for hente et brev. Samtidig spr han meg om jeg har noen som kan kjre meg p sykehuset. Nei, jeg kan ta bussen sier jeg. Legen presiserer med streng og myndig stemme at jeg ikke, under noen omstendigheter, fr lov ta bussen. Jeg begynner nesten le. Fr jeg ikke lov ta bussen?. Nei, sier legen - enn mer bestemt denne gangen, det kan faktisk vre direkte farlig for deg Monika. Jeg vil se deg her p legekontoret om 15 minutter og jeg bestiller taxi til deg n. Jeg synes da at dette var svrt dramatisk av denne legen.Kanskje kyssesyken kunne vre farlig likevel? Jeg hadde googlet kyssesyken- kanskje milten min var i ferd med sprekke?

I hvert fall. Taxien kom og kjrte meg opp p legekontoret. Der stod legen utenfor med brevet klart i hnden. Det var da svrt til en dramatisk lege - eller?! kanskje legen visste at det var en noe trassig og opposisjonell tenring han hadde gjre med. Jeg var blitt trassig - fordi jeg var s sliten. Vel fremme p sykehuset, p akuttmottaket, s skjnte jeg at dette var nok mer alvorlig enn jeg hadde villet forst p legen. For det frste s mtte jeg en sykepleier i dren, som straks tok meg inn p et rom. Jeg fikk ikke lov til g ut av rommet uten ringe i den rde snoren frst. Jeg synes det var s merkelig med alt det oppstyret. Jeg mtte p toalettet og ringte p sykepleieren som av alle ting kom med en dostol til meg. Skulle jeg virkelig tisse oppi den bttestolen der, nei aldri i livet om jeg ville det. Hun fikk pent ta den med seg igjen.

Etter en stund kom det en portr som visstnok skulle trille meg opp p en avdeling, men han insisterte p at jeg mtte ha p meg grnt munnbind fr jeg fikk lov g opp i sengen. Jeg gjorde som han sa, var lei av at alle maste p meg. S der l jeg da og s p alle lysene i taket forsvinne bak meg med et grnt munnbind foran munnen. De fr meg i hvert fall til se syk ut tenkte jeg der jeg l.

Rommet jeg ble trillet inn p var gult, lyst og trivelig med masse bilder p veggen. I hyde med sengen var detmontert et tv med dvd spiller, i hjrnet forran vinduet var det plassert en ergometersykkel og en lenestol i rosa skinn var plassert ved siden av sengen. Det eneste som minnet om et sykehus var det grsselige, grnne nattbordet som de har p sykehus, jo, og menyen over middag som det stod skrevet Haukeland med store bokstaver. Det var til og med et helfliset, hvitt baderom med egen dusj inne p rommet. Jeg jublet jo litt for at jeg slapp dele rom med noen andre da.

Jeg ligger i sengen og slver med en tegneserie da legen dukker opp. Legen er liten og tynn, middelaldrene - lite hr og runde briller. Han ser snill og utrolig smart u,t er det frste jeg tenker nr jeg ser ham. Han triller et bord forran seg og instrumentene er dekket av et hvitt klede. Han presenterer seg og stemmen er mild og behagelig. Han her liker jeg og smiler. Han smiler tilbake og informerer om at han skal ta en prve fra brystbenet mitt. Jaja, han fr vel det da. Lite visste jeg om hvor smertefullt det var og det skal jeg heller ikke komme inn p. Etter at prven var tatt sa han at jeg skulle f lov reise hjem p permisjon. Jeg skulle mte opp igjen p sykehuset neste morgen, Tirsdag 01. Februar 2000, klokken 09.00. Kriteriene for permisjon var at jeg ikke fikk lov oppholde meg i store folkemengder som kjpesenter, butikk, kino, kafeer og lignende. Om noen i familien var syk, fikk jeg heller ikke lov til reise hjem. Heldigvis var alle friske. Mamma hadde termin noen dager etter og jeg ville bare hjem til henne.

Dagen etter insisterer mamma p vre med meg p sykehuset, men jeg vil ikke at hun skal vre med. Hun er stor, tung og hygravid. Jeg er sta og nekter henne vre med. Hallo mamma, jeg er snart voksen, jeg er 17 r og trenger ikke holde mamma i hnden lengre. Ung, selvstendig og sta dame var jeg. Senere den dagen angret jeg p at jeg ikke hadde latt mamma vre med. Taxi tilbake til sykehuset og inne p samme gule rommet sitter jeg da legen og to sykepleiere kommer. De ser alvorlige ut, legen nesten bister. Den ene sykepleieren fikler med nkkelen hele tiden som om hun er nervs og hun andre vet ikke hvor hun skal feste blikket. Dette registrerer jeg fr legen min spr meg om jeg ikke har med meg noen i dag. Nei sier jeg bestemt. Kan du ringe til noen. Nei sier jeg igjen. Han ser p meg, jeg ser tilbake. Skuldrene hans luter litt sammen og han trekker pusten. Som om det han skal si ligger ham tungt p hjertet. Denne dagen ligger meg krystallklart i minnet.

Han ser p meg og tar sats. Plutselig slutter den ene sykepleieren fikle med nklene. De ser alle tre oppmerksomt p meg. Luften blir med ett tykk og vanskelig puste i. Det er drgende stille. For meg virket det som en evighet. " Du har kreft, akutt myelogen leukemi, som betyr blodkreft" sier legen mens stemmen hans dirrer en anelse bak de faste ordene. Jeg kan for frste gang i mitt korte liv kjenne hvordan blodet bruser inni rene. Hjertet pumper, jeg blir frst iskald og s kjempevarm. Hodet mitt fles som om det er pakket inn i bomull, jeg kjenner meg svimmel og kvalm. De alle tre str fremdeles iakttar meg intenst med blikket. Jeg blir rasende, som en okse som kjemper for bli fri fra tyrefekteren. Jeg tror jeg sier noe om at blodprvesvarene er forvekslet og at legen ikke kan jobben sin. Jeg roper at de alle tre skal g ut av rommet fr jeg reiser meg og peker mot dren. De ser p meg, de ser at flelsene kjemper om plassen og de gr ut. Det vil si, jeg ser gjennom glassveggen som skiller mitt rom ut til avdelingen at de to sykepleierne har et ye til meg. Jeg forstr jo selv at de m flge med meg.

Jeg kan prve forklare det som skjer n med ord, men det er ikke sikkert jeg fr det til. Det er ikke sikkert at noen ord er dekkende for det som skjedde. Aldri noensinne, fr diagnosen, har jeg vrt i kontakt med en slik r urkraft, en slik vilje til leve.

Jeg gr inn p badet. Setter meg ned i knestende og hulker s det gir gjenklang i flisene. Jeg legger panna mot de kalde flisene, hikster, hulker og grter. Jeg tenkte ikke, jeg bare grt. En slik grt som overmanner, lammer og skjrer inn i det dypeste. Mens jeg ligger der med panna mot de kalde og hvite flisene s kommer jeg i kontakt med en slik kraft. Jeg kjenner at det brer seg i kroppen som olje ivann. En slik trang til leve, en slik trang til overleve. Jeg blir fylt av styrke, pgangsmot og en uendelig sterk vilje. Jeg trker trene og gr bort i speilet. Mter mine trevte, bl yne i speilet og trker det. Sier hyt og tydelig til meg selv " Dette skal jeg faen meg klare og jeg skal grte etter at sykdommen er borte fra denne kroppen". Jeg gr ut og trekker i den rde snoren. I lpet av sekunder senere er legen og de to sykepleierne der. Legen forklarer behandling og forventet behandlingstid. Prognoser og bivirkninger. Da jeg har ftt all informasjon jeg trengte, trakk jeg pusten dypt og ringte til min bror og informerte om situasjonen.

Den 02.02.2000startet jeg p Cellegift og samtidig bestemte jeg meg for klippe av meg det lange hret slik at det ble mindre vondt se det forsvinne. Slik starer historien som var slutten p ett liv og begynnelsen p et annet liv.

Disse dagene vender alltid tankene mine tilbake til den sterke urkraften som jeg ble kjent med og har beholdt vennskapet med. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg er i stand til.

B

S var det denne saueflokk mentaliteten igjen :-).. I dag har jeg utfordret steamen. Jeg gjorde tydeligvis noe helt uvanlig. Jeg ser heller ned i telefonen enn mte alle de flakkende blikkene. Hva er det n jeg har gjort da?

Jeg er jo egentlig en Oslo- jente, merk deg ordet egentlig. Kroppen min er fdt i Oslo, men sinnet og hjertet tilhrer Bergen. S da er jeg Bergenser, ferdig arbeid.

Jeg tar rulletrapper ned til t- banen. Det sitter et hundretalls mennesker inntil veggen. Bare en hndfull mennesker str. De str riktignok stirrer ned p mobilen sin, nesten helt urrlig.

Der kommer jeg, trangen til sitte var ikke til stede etter en natt p toget. Klemt innimellom et vindu og en mann p nrmere to meter i hyden og to meter i bredden. Jeg flte meg som en skvist mygg det meste av natten.

Derfor gikk jeg forbi all veggpynten med lange og svungende skritt. Jeg kunne fle tusen yne flge meg. Jeg er sikker p at jeg var den eneste som beveget meg. En dame stirret penlyst. Fra fttene mine til hodet og s p meg som om jeg ikke var riktig vel bevart. Jeg stirret trassig tilbake og smilte. Hun s p meg og stirret deretter ned i telefonen sin igjen.

T- banen suser inn p sporet. Jeg gr inn og setter meg. Da jeg lfter blikket innser jeg at jeg har gjort nok en Oslo- blemme visstnok. Jeg har satt meg mot kjreretningen, selv on det er mange ledige plasser rundt meg. Nr jeg lfter blikket ser jeg omtrent tyve overraskende ansikt. De alle ser p meg. Jeg legger merke til at de alle sitter vendt mot meg. En p hver side av vognen, og alle med kjreretningen. S har du Hu derre forvirra OsloBergenseren som har gjort det helt motsatte. Det gr ikke lang til fr noen lukker ynene, noen ser ut i luften og andre igjen stirrer p mobilen.

Jeg snur meg og ser at jeg faktisk er den eneste p hele t- banen som ikke sitter riktig vei og stirrer rett frem. Jaja, jeg liker vre en forvirra OsloBergenser jeg fordi da opplever jeg jo noe morsomt hele tiden.

Ha en fin dag alle sammen :-)

Ta dere en bolle!

Hva er det med folk som soler seg i glansen av andre, som ikke kan dele p skinnet. Som prver ta all ren for et arbeid selv. Eller

stjeler ros og skryt ufortjent. Jeg har fundert over dettei mange r. Mangler disse menneskene et gen? Et gen for empati, har de ikke lrt seg dele

eller er de bare s selvopptatt at verden dreier seg om deres nese?

En god venninne av megjobber nattevakt i ganske full stilling, hun har tre sm barn hjemme og mannen studerer. Mannen gjr det ganske godt p skolen. Han bruker all sin ledige tid p studere. Ettermiddagene til mor bestr i hente barn, lage middag, hjelpe barn med lekser. Mannen, jo han spiser og leser. Mor spr ham om hjelpe til, hun fr til svar at han er s opptatt med studere. Han bruker mot henne at han hjalp henne da hun studerte. Ja, det er jo sant- men det han ikke tenker p er at mor da leste etter at barna var i seng om kvelden. Han jobbet langt vekke og kom ikke hjem fr etter at barna var i seng. S situasjonen kan ikke sammenlignes.

Jeg mter venninnen min i parken en ettermiddag i hst. Hun virker sliten, er blitt litt tynnere siden sist og det smittende smilet hennes er ikke like skinnende. Vi setter oss p en benk og diskuterer. Etter at jeg forlater henne kverner tankene i mitt indre. Hvorfor det er slik at det er s lett se verden ut fra ens egen nese og ikke se ting for det de virkelig er. Hun har begynt hinte fremp at hun har lyst til g fra ham. Mitt hyere ego slrsalto. G fra ham, g fra ham jubler det inni meg.

Det gr en stund og neste gang jeg mter venninnen min er hun enn tynnere og enn blekere. Det virker som om livsgnisten har forlatt henne. Jeg ser bekymret p henne og lurer p hva som er galt. Underleppen hennes skjelver en liten anelse. Haken begynner dirre, jeg vet at hun kjemper en indre kamp mot dele og vre lojal. Hun er et av de mest lojale menneskene jeg kjenner, men hun er blind, naiv og ikke oppmerksom p det farlige forholdet hun er inni.

Hun overvinner kontrollen og sukker dypt. Jeg legger armene godt omkring og gir henne en klem. Hun forteller ati bde hans familie og hennes familie har de begynt rose ham opp i skyene. Han er s flink p skolen, han er s flink i det faget og det faget. Det er ikke mte p hvor mye skryt han fr. Han strler forteller hun. Leppen begynner skjelve igjen og trene sildrer stille nedover kinnene hennes.

"Det er ingen ord til meg, ingen vennlige i hvert fall. Ingen som ser alt jeg gjr fordi han skal f gode karakterer. Tro meg, jeg har kjeftet og smelt p ham for f litt hjelp. Jeg har grtt og tryglet. Jeg nsker selvsagt at han skal f oppfylt nske sitt, men det kan ikke vre p bekostning av meg. Jeg jobber for ti mennesker her hjemme og fr ikke annerkjennelse fra noen. Jeg er blitt forvandlet til det usynlige veggprydet som ingen bryr seg om" sier hun mens trene renner. Jeg aner mye innesteng sorg, frustrasjon og sinne. Vet ikke hva jeg skal si, holder bare stille rundt henne.

Spr forsiktig om han noen gang skryter av henne, hjemme eller blant andre. Nei, aldri. Han snakkerkun om seg selv og sine fremtidsdrmmer. Hvor flink han har vrt og hvilken karakterer han fr. Hun forteller om tvilen hun har inni seg, skal hun g eller skal hun bli? Klarer hun seg alene med ansvaret for de to jentene og den ene gutten sin. Gutten er s liten og s vilter. Vil hun klare det konomisk? Jeg fler at jeg ikke kan gi henne rd, valget m hun ta selv. Jeg forteller henne at uansett hva slags valg hun tar s str jeg ved hennes side og sttter henne.

Jeg sitter ser ut av vinduet, himmelen er gr og tung, truer med regn. La det regne, jeg bryr meg ikke om truslene, om det regner skal jeg g ut i regnet danse. Jeg skal vise verden at jeg ikke er som den. Jeg skal vise verden at det finnes s mye kjrlighet og medmenneskelighet her at vi vasser i overflod om vi bare tr dele. Sinnet inni meg er i ferd med lse seg opp jo flere ord som blir rablet ned p bloggen. Senest i dag opplevde jeg en av de som stjeler ren, stjeler rosen og soler seg i glansen av en annens fortjente anerkjennelse. Jeg fikk ros fordi jeg var ressurssterk og mestret barna mine helt alene. Vedkommende som gav meg ros hadde ikke fullfrt setningen sin fr en annen begynte " Nr jeg var ung, ja da var det andre tider da. Da mtte jeg levere fra meg jenten min da hun bare var 4 mneder og jeg jobbet knallhardt. Det var s vondt levere henne fra meg". " Jammen, du var ikke alene med henne vel?" sa ros-avsenderen. " Nei, men det fltes slik". S var samtalen lagt dd og stillheten som fulgte var pinlig. Jeg reiste meg med en unnskyldning om at jeg mtte p toalettet.

Jeg spruter litt kaldt vann og stirrer sint inn i speilet. Hvorfor kunne ikke denne personen latt meg f lov til f den fortjente anerkjennelsen. Jeg gjr en fordmt bra jobb med barna mine til tross for at jeg er alene med de. Jeg trenger hre rosende ord jeg ogs uten at andre prver stjele den fra meg. Jeg opplever dette gang, p gang , p gang. Bde fra meg og fra andre. Hva er det med de menneskene som absolutt m ta ren for andres arbeid, f skryt dreid over til deres nese eller kun skryter av seg selv og ikke tenker p sine nrmeste. Jeg blser hret vekk fra fjeset, retter meg opp i skuldrene og bestemmer meg for at dette ikke skal delegge dagen min.

Se meg da mamma

Jeg leker p Sfo, klokken er mange. Titter med jevne mellomrom p klokken, selv om jeg ikke lrt meg den enn. Guro tilbyr meg litt saft, h, det var godt. Jeg venter og venter p mamma. Hun er p jobb. Hun jobber ogs p en skole, ikke p Sfo da. Nei, hun er lrer. Hun kommer alltid henter meg litt Sent, men jeg er heldigvis ikke den siste som gr. Det hadde vrt litt flaut. Noen ganger vil jeg vre med mamma hjem med en gang, og s hender det at jeg vil vre lenger.

Jeg ser mot dren, er mamma kommet n? Det str ingen der, jeg snur meg og drikker litt mer saft. Plutselig hrer jeg mammas stemme. Jeg snur meg smiler, plutselig kommer jeg p at jeg ikke har puslet ferdig og skynder meg tilbake til plassen min. Jeg skulle jo vise mamma hvor flink jeg er.

Mamma maser p at jeg skal komme, bare litt til mamma. Mamma blir bestemt i stemmen. Jeg fr vise henne det i morgen. Vi gr ut i gangen, mamma spr om hvor luen min er. Jeg ser meg rundt i fortvilelse, kan ikke finne luen min noensteder. Der ligger den, sier mamma med streng stemme. Den skal ikke ligge p gulvet, den skal ligge i hyllen. Det er s mye jeg skal passe p nr jeg bare er 5 r. Jeg prver s godt jeg kan mamma. Jeg plukker opp luen og legger den p plass. Mamma smiler til meg og jeg smiler tilbake.

Hun tar hnden min p vei ut av skoledren. Vi snakker om skoledagen min og hva jeg har opplevd. Det var s deilig fortelle mamma at jeg ble s lei meg fordi C ikke kunne leke med meg fordi hun var ordensvakt. Mamma sier at det er snn av og til i livet at det ikke gr snn som man vil. Det synes jeg er veldig dumt. Sekken min ble litt delagt i dag, men mamma har sagt at hun skal ordne det.

Vi setter oss inn i bilen. E og C er hos mormor, de glemte husnkkelen i bilen sier mamma. Oi, det var bra at de kunne g til mormor. Tenk om de ikke kunne g dit, kanskje de hadde blitt kidnappet da. Mamma ser p meg i speilet og smiler. Klumpen i magen forsvinner og plutselig har jeg glemt at jeg tenkte p kidnapping.

Vi kjrer hjem og mamma begynner lage middag. Jeg rydder av kjkken bordet og mamma snakker med Celine hele tiden. Mamma, se og snakk med meg ogs da. Jeg gnir meg i ynene og kjenner at jeg fr klump i halsen. La meg i hvert fall sitte p kjkkenbenken og se p at du lager middag mamma. Jeg er sliten i beina mine.

Er du trtt lille venn spr mamma med myk stemme. Klumpen i halsen blir strre og det blir varmt p kinnet mitt. Nei, sier jeg hyt og tydelig. Jeg vil ikke legge meg enn, jeg vil kose med deg mamma. Mamma setter meg opp p kjkkenbenken og vips, da ler jeg hyt av glede. Mamma gir meg en bok og jeg klarer lese bokstaver og sette de sammen til ord. Det er s gy. Jeg klarte stave Rampete Robin og mamma skrt av meg.

Mamma setter meg ned p gulvet, middagen et ferdig. N m du dekke p bordet vennen. Det er min husoppgave, alle har hver sin. Mamma sier at vi fr det mye koseligere her nr alle gjr litt og det blir ryddig her. Jeg blir sint. Vil ikke dekke det dumme bordet. Vil sitte p kjkkenbenken og lese mer. M..., sier mamma med streng stemme. Jeg tramper i gulvet og marsjerer mot skapet med tallerkener. Sinte trer renner nedover kinnene og jeg slenger alt p bordet.

Mamma setter middagen p bordet og jeg sitter i sofaen med armene i kors, ser sint p henne. M..., er det snn man dekker bordet sier mamma oppgitt. Jeg ser p bordet, alle knivene og gaflene ligger hulter til bulter, tallerkene ligger midt p bordet. Jeg ser p mamma, vil s gjerne vre flink og snill. Jeg begynner dekke ordentlig p, akkurat som mamma har lrt meg. Vi setter oss ned, i dag har mamma tent levende lys og det er s koselig. Jeg setter meg tett inntil mamma, vi spiser middag og prater.

Etter middag leser mamma bok for oss. En bok som handler om en jente som kommer fra Korea, der er pappa fra ogs. Jeg lurer p hvordan det er der. Vi skal spise fruktsalat til kvelds har mamma sagt. Jeg sitter i armkroken til mamma, C sitter i den andre og E sitter over beina til mamma. Det er s koselig nr vi gjr snne ting.

Jeg hrer p fortellingen om den Koreanske jente, hrer p musikken og flyten i mammas stemme. Den blir svakere og svakere, kommer lengre og lengre bort. Zzzzzz



h, deg kunne jeg elsket

Man sveiper til hyre og til venstre... Mann etter mann er de der, alle "freister lkka" akkurat slik som mor her i huset.

Setter meg godt tilrette i sofaen med en rykende kopp kaffe, n er det mor sin tid i heimen. N skal hun finne seg en kavaler, en som hun kan le, tulle, tyse med, en diskutere med og bli sint p. Ja, det gjr hun nok en gang i blant.

Vel, over til meg igjen. Logger meg inn p Tinder, en applikasjon som inneholder tusenvis av single mannfolk, det skal nok ikke bli s veldig vanskelig finne ham her inne. Jeg vet jo nyaktig hva jeg ser etter... Eller?

Faktisk s aner jeg det ikke. Jeg kan lire av meg det ene flotte ordet etter det andre. Han skal vre snill, Kjrlig, han skal vre ferdig med tidligere forhold bla.. Bla..bla..

Opp p Tinder popper det opp en mann. Oi, han s ikke s verst ut, han gir jeg en hyre sveip. Neste, hm.. Han hadde snille yne og utstrlte varme, men han hadde litt rar nese. Nei, han fr en venstre sveip.

Oi, jeg har glemt fortelle hva Tinder er. Der sveiper man til hyere hvis man liker det man ser og til venstre hvis man ikke liker det man ser. Hvis han liker deg- ja, da fr dere lov snakke sammen.

Venstre sveiper min- oi, deg kunne jeg egentlig elsket. Kanskje du var den riktige for meg her i verden, men jeg likte ikke det jeg s ved frste yekast derfor vraket jeg deg.

Det beste forholdet jeg har hatt var med en som jeg ved aller frste yekast tenkte ikke var noe for meg. Etter en kort stund var han alt jeg hadde drmt om og ble bare kjekkere og kjekkere. Han sluttet aldri vre kjekk heller.

Nok en digresjon. Neste mann kommer opp p skjermen. Bilde viser en mann som str halvnaken og tar bilder av seg selv i speilet mens han lager trutmunn. Jeg blir sittende fundere p om han bruker lengre tid p badet enn meg. Venstre.

Neste. Nok en mann som str p en fjell topp og ser ut som om han er neste utver i bodybuilding. Tenk om han prver f meg like atletisk, er han virkelig snn som han ser ut p bilde? Han var jo fantastisk fin se p da. Ja, han fr hyre, med et hp fra min side om at han aldri prver omforme meg til en fjellgjeit hvis han blir min utkrede.

Snn fortsetter det. Etter en stund har man jo noen velge mellom nr man skal snakke. Hmmm.. Elle, melde, deg fortelle.

Det er noen som har kommet meg i forkjpet. Pling, pling hyler telefonen min. Jaa, det er sikkert den fremtidige mannen i mitt liv. Jeg pner meldingen spent. Der str det "hei 😊. Hvem er du og hva ser du etter her p Tinder".

Haka detter ned p knrne og jeg begynner hakke ls p tastaturet mens hjernen jobber p hygir. Hvem er jeg. Alts, hvis jeg er for positiv et jeg selvopptatt og hvis jeg er for negativ s har jeg ikke selvtillit nok.

"Jeg er en som spiser sjokolade en helt vanlig Tirsdag, som jeg innimellom prver trene bort. Jeg liker bde sofaen min og en fjelltopp, men alt med mte. Jeg ser etter en mann som er snill, Kjrlig og som er ferdig med tidligere forhold".Svar avlevert til min fremtidige mann.

Det er bare vissvass. Det vet jeg selv. Ja, selvflgelig ser jeg etter de kvalitetene . Alle de kvalitetene kan vre der- men jeg finner mannen like attraktiv som en gr stein. Jeg har vrt forelsket i en mann med langt hr og skjegg, hy og atletisk. Jeg har elsket en skallet mann med treningskropp og jeg har vrt forelsket i en mann med pappakropp. Jeg forelsker meg mao ikke i utseende og hvordan skal jeg da vite hvem jeg skal sveipe hyre eller venstre p? Tenk om jeg avviser den humorbomben med massiv utstrling, da har jeg gjort en tabbe da- de er ikke lett finne alts.

Jeg sitter der med kaffekoppen, som er i ferd med bli dvask og lunken. ser ut av vinduet.

Jeg avtaler et mte med en mann. Dagene gr sakte, jeg er spent p treffe ham jeg fler jeg har lrt litt kjenne. Han er skikkelig kjekk alts.

Der str han, ti r eldre enn p bildene og det jeg vet om ham og hans ex kone n er ikke verdt dele. Dette massive informasjonsveldet kom i lpet av en litentime.

Sveip hyre, sveip venstre. Han der var virkelig hyggelig. Vi snakker og snakker og snakker. Etter en mneds tid ber han meg endelig ut p date. Ikke en hvilken som helst date. Neida, en tre retters med masse god vin til. Vi deler glass etter glass. Han inviterer meg med hjem. Jeg takker ja, yr og glad og lett til sinns. Vi prater og prater, nr vi kommer hjem til ham er det tydelig for meg hva han har i tankene. Vel, den som endte opp med ingenting var ham for si det slik. "Takk for en hyggelig kveld, men du er ikke noe for meg" var svaret jeg vknet opp til. Skadefryd!!

Kaffekoppen er blitt kald, telefonen plinger. Mor i heimen legger den fra seg tenker i sitt stille sinn: "Er det noen for meg der ute? "... Ironisk ikke sant, nr jeg nettopp har sveipet hyre og venstre blant hundrevis av mannfolk.

En lrers refleksjoner

Kan jeg kalle meg lrer etter knappe to mneder i yrket?

Jeg har teorien, men ikke erfaringen. Jeg kan ikke komme inn i et rom og kjenne stemningen, men jeg observerer. Observerer og lrer hver eneste dag jeg ogs. Jeg observerer kjrlighet, jeg observerer krangling, jeg observerer spisse albuer, jeg observerer rett og slett livet i et lite miniatyr samfunn.

Elevene er s utrolig forskjellige, noen er stille og rolige, andre spissere i mlet. Noen gjemmer seg bak en usikker fasade, andre er tffere utrustet. Jeg har erkjent at de er mennesker med helt ulike personligheter, alle unike og spesielle. Noen av de lrer best ved se, noen jobber best ved samarbeide med andre, noen lrer ved praktisk utfrelse av emnet.

Jeg sitter ser meg rundt i klasserommet. S mange elever p en enslig lrer. Man har s lyst til s mye, men fr til s lite fordi tiden strekker ikke til. Tilpasset opplring, jaha, jeg kan teorien, jeg vet hva kunnskapslftet sier. Joda, vi skal lre barna all den kunnskapen de skal ha for overleve i et tft arbeidsmarked.

"Hvordan" er sprsmlet, "hvordan" er nkkelen til fremtidig kunnskap, ihvertfall i mitt hode. Jeg ser for meg at skolen kommer til endre seg de neste 20 rene. Vi putter 20 til 30 elever sammen i et klasserom og mater de med kunnskap. Lar de sitte jobbe sammen, utveksle kunnskap og lage presentasjoner. Vi str fremme ved tavla prver lre elevene analysere et dikt. Jeg undrer meg i det stille sinn og prver huske nr jeg i min yrkeskarrire har analysert et dikt. Hm..... Tenker, tenker tenker. Jo, jeg prvde tolke et do dikt en gang.

Hva er det vi driver med spr jeg meg selv. Vi har masse lover, regler, planer og administrative oppgaver srge for. Har vi fjernet oss fra undervisningen her i Norge? Hvor er jakten p barnets egen iver til lre. La de finne svaret p et problem de stter p i lringen, la de selv f underske og stille sprsml. Ta de med ut i naturen, bruk naturens ressurser til undervise tverrfaglig. Samle bde norsk dikt og matte i en stor smrje - s lenge barnet lrer det de skal og har kontroll p egen lring. Et barn er gjerne sprklig sterk og har anlegg for poesi, la eleven lre om norskdikt- verdsett evnen, dyrk den, la den f blomstre. En annen elev elsker matte, vr en pdriver for iveren, dyrk den og la den f vokse. Gi de utfordringer - men still krav, vurder hele veien at elevene har kontroll over egen lring. Veiled og still krav, men ikke pdytt de kunnskap. En elev vil alltid mtte kunne basisferdighetene i bde matte, norsk, naturfag, engelsk osv - men la de blomstre i det de er sterk p.

Hvordan er dette mulig i en skole med mange elever og f lrere pr elev. Vel, jeg tror at nr elevene fr frihet under ansvar, selv m evaluere egen lring og blir stilt krav til vil de kunne n lengre enn i ntidens skole fordi de kan jobbe mer med et fag de brenner for.

Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg har laaaang fartstid p skolen og jeg kjeder meg like mye hver gang foreleseren str forran power pointen og leser opp det som str der. Herlighet s ofte det skjer, heller regelen enn unntaket. Det gir meg ingenting. Det hadde vrt mye mer spennende om de hadde presentert en case for meg, en totalt fremmed tekst og masse vanskelige ord... Dere fr 1 uke til lse denne, den skal innleveres og ordene skal forklares. Jeg vet ihvertfall for min egen del at jeg hadde satt meg ned og ftt mye mer utav det, fordi jeg selv mtte vre aktiv for tilegne meg kunnskapen.

Jeg er tilhenger av at elevene prver ut ting, feiler, reflekterer, gjr riktig og utvikler seg p den mten. En av de vanskeligste tingene jeg flte var nr jeg var liten og gikk p skolen var se sammenhengen mellom fagene. Dette lrte jeg meg ikke fr i godt voksen alder. Hva med gjre undervisningen tverrfagelig. Tvinge lrerne til samarbeide og finne kreative lsninger p hvordan man p best mulig mte kan lre det fra seg til elevene p en snn mte at de forstr.

I min yrkeskarrire som sykepleier har jeg aldri analysert et dikt, jeg har aldri ftt bruk for min kunnskap om Knut Knutsen og hans bidrag til gjre dansken om til norsk (jeg fikk 6 p Norsk muntlig om Knut Knutsen :-) ). Jeg har aldri ftt bruke min kunnskap om Henrik ibsen ellre Ivar Aasen, eller Camilla Collet og hennes kjrlighet til en viss mann. Det er greit ha denne kunnskapen, det sier mye om min kulturarv, bidrar til patriotsflelse, men er det disse tingene vi vektlegger i en fremtidig skole. Hvilken egenskaper skal vi utvikle hos vre elever for at de skal st bedre rustet i fremtiden?

Kanskje vi skal begynne dyrke frem elevenes sterke sider, s alle kan bidra med det som de er god p. Lre de om viktigheten av nok svn. Alle vet at man m sove, men vet vi hvordan vi gjr det. Vet vi hvordan vi skal unng komme for sent? Jeg hrte p radioen i dag at stadig flere barn og unge bruker sovemedisiner og antidepressive midler.

Skal vi lre elevenesunne svnvaner, godt kosthold, psykisk helse eller hvordan man ivaretar egen konomi? Tenk om skolen var tilrettelagt slik at vi kunne lrt barna vre om hvordan de kan ivareta seg selv og selv vre en aktiv pdriver i egen lring. Det har vi dessverre ikke tid til fordi alle plegg, lover, regler osv skal opprettholdes.

Jeg har ikke svaret p fremtidens skole, jeg er bare et menneske som observerer og som prver gjre en forskjell og jeg elsker vre lrer. La bare ikke lrer-iveren drukne i alt det andre som en stakkars lrer skal gjre.

Kjre syklist, ikke gjr meg til en morder

Kjre syklist. N har jeg kjrt til og fra jobb sammen med dere hver dag de siste tre ukene. Hver eneste dag krysser jeg fingrene for at jeg ikke kjrer p dere. Bde om morgenen og om ettermiddagen sitter jeg med hjertet i halsen og svette hender. Jeg kommer kjrende frem til et veikryss, jeg str i midtre kjrefelt med bil p hver side av meg, sammen med en syklist p venstre side av bilen og en p hyre side. Begge to midt p stripen.

Vet du kjre syklist, nr du str slik som det - s vet ikke jeg hvor du skal. Skal du svinge av eller skal du som meg rett frem?. Lyset skifter til grnt, jeg sakker farten. Prver flge med hvor syklistene skal. Skal dere rett frem? En syklist p hver side av bilen og jeg sitter der med hjertet i halsen. Det er et stort og uoversiktlig kryss. Mange flettepunkter og jeg har to myke trafikanter ved siden av meg som jeg ikke aner hvor skal. Jeg trykker forsiktig p gassen, syklisten p min hyre side skal tydeligvis rett frem. Jeg holder avstand, vil ikke kjre p deg forstr du. Bilen bak blinker med lysene, han synes jeg kjrer for sakte, men jeg tr ikke kjre forbi deg syklist- n veksler du mellom ligge helt inntil stripen p hyre side og midt i veien. Det er ikke lett kjre forbi og jeg vet at jeg skaper k. Jeg kjenner p stresset. Biler kommer imot, s jeg kan ikke stjele mye plass av deres kjrefelt. Da kan jeg risikere krasje i dem ogs. Jeg ligger bak, vurderer hvor stabilt du sykler, vet at om noen hundre meter der fremme s skal jeg svinge av. Skuldrene senker seg og jeg ignorerer sinnet i bilen bak meg, snirkler meg bak syklisten og nr mlet.

Jeg svinger av og da fr jeg plutselig en syklist midt i mot bilen, vel og merke p venstre side. Han skal tydeligvis ta av i et kryss, men det er slett ikke behagelig for meg den opplevelsen av ha en syklist i rasende stor fart midt imot bilen. Hjertet hamrer og hendene blir svette. Jeg beveger ikke bilen min en meter fr jeg vet at syklisten er ute av min kjrebane. S blir det gjerne k, og mennesker som gr mellom bilene og syklister i midtfeltet. Dere sykler bde oppover og nedover.

Jeg trodde jeg var lur og fant en annen vei hjem, jeg har vurdert alternative ruter for ikke kjre p dere skjnner dere. Jeg velger heller 10 minutter ekstra kjretid enn sitte med hjertet i halsen. Vel, smart var jeg ikke. Du syklist i den signalgule tryen, i dag holdt jeg p bli en morder. Jeg stod ved en fotgjengerovergang, det var k. Det var akkurat blitt en ledig luke foran meg, slik at jeg kunne krysse fotgjengerovergangen. Jeg snudde meg til hyre og s til venstre. Ingen mennesker der, men jeg er s redd for dere syklister at jeg prver vri hodet 180 grader i frykt for at dere skal bli pkjrt. Jeg s deg, du syklist i gul trye. Hva! tenkte du p da du kom susende p din flotte sykkel som s ut som om den skulle rett frem, for s brvrenge den over fotgjengerovergangen i 190. Hadde ikke jeg vrt oppmerksom p deg, kunne det vrt at jeg hadde kjrt inn i luken foran. Da kunne jeg skadet deg, i verste fall kjrt over deg. Idet du hadde passert overgangsfeltet kom en annen syklist susende ned veien og svisjet over fotgjengerovergangen. Jeg har lrt at man skal g av sykkelen hvis man skal krysse en fotgjengerovergang.

Jeg er for at vi skal dele veien, men for at vi skal dele veien m vi bilister ogs vite hvor dere skal. De siste tre ukene har jeg opplevd f syklister bde p hyre og p venstre side av bilen, uten noen form for tegn. Jeg sitter meg hjertet i halsen og svette hender hver eneste dag, fordi dere er myke trafikanter og det skal s uendelig lite til fr det gr galt. Dette er ikke et angrep p dere syklister, all re til dere som er aktive. Vr s snill g av syklene nr dere passerer fotgjengeroverganger, gi tydelige tegn og plasser dere lengst ute, slik at vi kan passere uten risikere kjre p dere.

En siste lille ting, hvor er politiet nr det gjelder de myke trafikantenes regler i trafikken? Bare stiller sprsmlet jeg.

Flyvende undringer

Jeg var ute reiste i forbindelse med jobben, tur- retur selvsagt og p begge flyvningene ble jeg selvsagt plassert bakerst i flyet. Jeg tenker aldri over at jeg m booke seter selv, hvis ikke fr jeg de plassene ingen vil ha. Ja, jeg var plassert bakerst i flyet, og da mener jeghelt bakerst. Jeg kunne ikke legge ned setet og sle kaffe p mannen bak engang.

Dette ble faktisk en ganske s interessant studie og observasjon om menneskers rare atferd nr flyet landet. Stemmen inni meg manet- "Dette m du jo bare blogge om". Der er jeg da bakerst i flyet. Flyet lander p flystripa med hade dunk og sug i magen. Bremser som brker og humping og skumping.

Det frste som slr meg er at nabomannen, han som sitter nrmest vindu tar av seg beltet, fr lysene for beltespennen har slukket. Noen sekunder etter skjer det samme med nabodamen. Hun som sitter lengst ut mot midtgangen. Lysene som sier at beltespennen skal vre festet lyser fremdeles. Jeg begynner se meg rundt, en etter en tar de av seg beltet, som en smittsom sykdom. Lampen lyser fremdeles og flyet manvrerer seg mot utgangen.

S stopper flyet med et rykk, fr jeg vet ordet av det s ser jeg at damen ved siden av meg reiser seg opp henter bagasjen sin. Det som er helt utrolig er at sikkert 60 % av flyet har gjort det samme. De som ikke var s heldig at de satt ved midtgangen str n halvveis oppreist i setene sine med skjeve hoder. De halvveis sitter og halvveis str, nesten samtlige i samme posisjon. Som om de er klar til sprette ut i midtgangen s fort sjansen byr seg. Hodet deres er skjevt fordi de ikke klarer rette det ut uten skalle i bagasjehyllen. De som sitter innerst sitter fremdeles, men de sukker, stnner og noen klager.

Det er ingen k system p vei ut av flyet, det er ikke som i trafikken hvor vi har flettesystem, nei, det er om gjre komme seg fortest mulig av flyet. Jeg som satt helt bakerst synes dette var et ganske fascinerende fenomen og sm lo litt for meg selv. De foran meg p flyet s jo ganske s komisk ut der de stod som en saueflokk med byde rygger og skjeve hoder. Hva gjorde jeg? Nyaktig det samme, og det lo jeg av ogs.

Et lite tankesprang fr jeg fortsetter min undring. Husker at jeg og min kjre ex skulle reise hjem fra araber land. P flyet oppstod en situasjon som krevde medisinsk assistanse. Ambulanse ble bestilt og vedkommende skulle hentes nr flyet landet. Kapteinen informerte fr landing at ambulansen mtte f fri passasje til pasienten. Hva tror dere skjedde? Joda, ambulansefolkene fikk fri tilgang inn til pasienten. I det yeblikket de ndde pasienten startet sauekaoset med folk som prvde komme seg av flyet s fort som mulig, men det resultat at kapteinen informerte igjen p hyttaleren om at ambulansen mtte da f lov komme seg av flyet fr hordene satt igang.

Hva kommer det av at alle vil ut av flyet s fort som mulig? Ikke vet jeg, men jeg vet at p fly er det ingenting som heter intim sone noe som bringer meg over til min andre undring p denne flyturen.

Der sitter vi som sild i tnne, man kan ikke ha armen p armlenet fordi det er okkupert av naboen. Nabodamen min var tydeligvis redd for fly. Hun satt trket seg ustanselig med vtservietter, i ansiktet, p hendene og p armene. Forsvidt greit det, plagde ikke meg nevneverdig, jeg sendte et av mine mest beroligende smil til henne. Hun snakket et annet sprk s det var ikke mulig sende noen oppmuntrende ord, men da hun begynte trke seg ustanselig under armene startet min ubehagelige opplevelse. Det var ikke spesielt behagelig sitte 20 cm fra en som iherdig vasket seg under armene i 50 minutter. Mannen ved siden av meg tok av seg skoene, han hadde ut i fra odren hatt de lenge p seg. Noe som heller ikke var en spesielt behagelig opplevelse, da lukten av hans ftter det minnet om sterk ku-urin. Der satt jeg da, fanget mellom stinkende ftter og dryppende armhuler og tenkte i mitt stille sinn: Er det virkelig ingenting som heter intim sone p et fly?

Det er visst farlig leve

Jeg blir alts s oppgitt. Blh. N snublet jeg nok engang over disse skalte studiene over hva jeg ikke br spise eller drikke fordi det kan potensielt ta livet av en alderdom.

Vi kan ikke drikke melk lengre, det viser seg at melk visstnok skaper en for tidlig dd, vel og merke hos mus.

I hver eneste avis, hvert eneste ukeblad og diverse artikler p nettet flommer det over av bde kostholdsrd og slankekurer. Ikke spis egg, da fr du for hyt kolesterol og blir frarvet alderdom. Spis kun ett egg i uka var en slager for noen r siden. En kompis av meg sverger til dette enn. Han kunne nok ikke gtt p lavkarbo. Der spiser man mye mer enn ett egg. Eller vent litt, er ikke eggene fredet, det var ikke s farlig likevel.

S var det denne slankingen da. Hvor skal jeg begynne med mitt hjertesukk. Jeg har gtt inn for slanke meg de forhatte fire babykiloene i noen r. Vel, jeg har ikke viljestyrke nok. Eller? Faktisk tror jeg at jeg er meget forvirret og faktisk ikke skjnner hvordan man gjr det. Joda, mindre inntak og mer forbrenning, hres enkelt ut. Ikke for meg.

Du m ikke spise for mye frukt, det inneholder mye kalorier. Kutt ut brd, poteter, ris og pasta (ikke glem egg og melk =for tidlig dd). Og selvflgelig bde godteri, vin og l. Tell kaloriene og vei maten. Som sagt s gjort. Labber i vei mot treningsstudio. Leser en artikkel i avisen fr jeg slenger meg p spinningsykkelen. Trening er nesten bortkastet hvis man skal ned i vekt, maten er der avgjrende lyser overskriften mot meg med svarte og fete bokstaver. Selvflgelig sammen med et bilde av hvor lenge man m trene for forbrenne tre biter med sjokolade.

For ikke snakke om maten etter trening. Ikke spis en time etter trening om du vil g ned i vekt. Du m trene mer enn en time om du vil g ned i vekt. Er du gal? Du m spise innen 30 minutter etter en kt, hvis ikke mister du muskelmasse og ikke fett. S der str jeg da etter trening og har en banan i hnda. Skal, skal ikke, skal skal ikke. Hvem skal jeg hre p?! Var det ikke mye kalorier i frukt da? Husket jeg veie bananen?

Jeg elsker spinat og kan spise det med masse. Plutselig leser jeg at det m man vre forsiktig med, det kan nemlig gi deg bde nyrestein og gallestein. Det m ogs forvelles fr man spiser, hvis ikke kan man f kreft og det kan man visstnok ogs f hvis man spiser r champion.

Jeg har lenge vrt i tenkeboksen p om jeg skal velge en av disse hypediettene, men det er jo s uendelig mange av dem og alle sier der samme: dette er ingen diett, det er en omlegging av livsstilen.

Hmmm. Jeg vet ikke om jeg kan alle diettene, men jeg kan noen. Aktinson, Fedon Lindberg, paleo mat, blodtypedietten, lavkarbo, Grethe Roede, 5-2, statens kostholdsrd var de jeg kom p i farten.

Hva skjer med hodet mitt med all denne informasjonen om mat? Jo, det blir en overfokusering. Mat meg her og mat meg der.

Det har blitt en kaketrend p Facebook. De lekreste kaker blir tryllet frem av den meningskvinne over en lav sko, mens vi alle kjenner p den drlige samvittigheten idet kaken glir nedover halsen. Vi snakker til og med hyt om slankingen vr og den drlige samvittigheten. Hvorfor ikke bare nyte kunstverket av en kake med god samvittighet? Man trenger liksom ikke ta 1/3 av kaken selv og forsyne seg to ganger.

Jeg blir spr av all denne fokuseringen p mat i media. Alt er bare blandet opp i en god mix av kakeoppskrifter og slankekurer, alt nesten p samme side. Sammen med sunne og sterke menn og damer.

Mitt siste hjertesukk. Overskrift i avisen: " vi er mennesker, ikke kameler". Vi er et folkeslag som visstnok drikker alt for mye vann. Noen var blitt innlagt med vannforgiftning. Jeg vet at for mye vann er farlig og jeg vet at for lite vann er farlig. Men jeg mener... Hvor gr grensen for hva som er sunt versus usunt? Det er vel bra at vi drikker mer vann enn fr eller vent. Kanskje vi skal begynne mle opp hvor mye vi drikker. Fre drikkeliste skjemaer?...

Hva gjr denne overfokuseringen av mat med vre barn? Jeg har ikke svaret, men jeg stiller sprsmlet.

Jeg har akseptert mine flotte fire babykiloer og jeg tenker som s at - Marilyn Monroe med sine kurver og former var en av verdens vakreste kvinner. Jeg hyller heller kvinnelige former med rumpe, lr og kurvet midje enn st se meg i speilet og dra gjeipen ned over mine lovehandles.

S fr mat vre nytelse, brennstoff, kos medfamilien, pfyll og s fr jeg heller d en tidlig dd :-)..

Er satt veldig p spissen folkens, men jeg blir s lei!

Dagen da det ikke skulle g galt men gjorde det...

Alts. S satt jeg der p bybanen og skrev blogginnlegg s blekket sprutet. Flte jeg hadde full kontroll. Hoppet av p Kronstad. Den nye og megamoderne lrerhyskolen. Trekker pusten rolig og tenker mindfullness tanker. Pust med magen, tell til ti. Inn gjennom nesen og ut gjennom munnen. Det tok ikke mange minuttene med denne metoden fr jeg flte meg som en druknet flodhest og kom til hoveddren heseblesende og nesten hyperventilerende. Mumlet hele tiden.. Inn gjennom nesen og ut gjennom munnen. Jeg s sikkert lettere panisk ut der jeg kom, vaklende p mine hye hler. M jo pynte seg for sensorene m vite.

Tar en snapchat og sender det til kullvenninna min. Her er jeg og jeg er til og med 30 minutter for tidlig ute. Sender snapchat av den nydelige bygningen og fler meg stolt av meg selv. Selv om mine mindfullness teknikker ikke strekker til er jeg ihvertfall tidsnok.

Jeg str der og speider p tavlen etter fly M. Jeg skulle mte p M8. Jeg ser og ser og ser. Lurer p om jeg er blitt blind eller om fly M plutselig er forsvunnet. Jeg finner den ikke noensteder....

Da slr det meg!!!!!!!

Til helv#-() med mindfullness og yoga n alts.Blodet farer opp til hodet og jeg tror ganske sikkert at ansiktsfargen min skiftet fra dyprd til kritthvit. Jeg tror jeg s ut som et blinklys, hvit, rd, hvit rd. Pusten kom i korte stt og hvin. ynene truet med pne alle sine sluser.. Det viste seg nemlig at jeg.....

Stod p FEIL skole.

Jeg bykser ut av hoveddren og puster som om jeg skulle vrt vinneren av et helmarathon. Klokka er n blitt 8.40 og det er 20 minutter til jeg skal mte utenfor den smarte dren. Jeg banner HYT og TYDELIG flere ganger, ganske forbanna p meg selv for ha gjort en snn general tabbe! En gammel dame snur seg etter meg og hever det ene yebrynet. Jeg kunne ikke brydd meg mindre og bykser videre. Ser redningen i det fjerne.

Mobilen piper, det ringer. Mobilen piper, det ringer. Det fortsetter i det uendelige. Jeg overhrer den glatt, trenger all min styrke til vinne kapplpet. Det er sikkert min kull venninne som prver informere meg om at jeg str p feil skole.

Lper som en gal og slenger meg inn den bakerste dren p bybanen fr den smeller drene igjen. Jeg str deg og toer mine hender. Takk alle dere hyerestende makter for at jeg rakk banen. Bare banen ikke sporer av n da, tenk om.. Atte... Jeg tror aldri jeg har brukt klokken s flittig, hvert minutt telte. Jeg tok ikke ynene vekk fra mobilen en eneste gang. I det drene ble pnet lp jeg s fort som jeg aldri har gjort. Bena hamret mot asfalten og hret pisket meg i ansiktet, skinnbeina ropte om hvile der jeg spurtet avgrde. 10 minutter igjen og de edle drpene skrek etter frigjrelse. 6 minutter igjen, spurter inn p toalettet og presser for harde livet. Fort skulle det g og ikke en eneste drpe skulle vre igjen.

Utenfor nedgangen til eksamenslokalet trakk jeg pusten dypt og slentret nedover trappa som om jeg hadde den beste tiden i verden. Ingen skulle se kaoset som fungerte p innsiden. Slo med ned med mine kullinger og delte min nervsitet.. Jaja mensann.. Ingen visste at jeg for ti minutter siden var p vei til f et apoplektisk anfall, gjennomfrte birken som nummer en og bannet p en snn mte at eldre damer rynket p brynene. Jeg hadde attptil lr omkapp med bybanen og slengt meg p siste vognen, akkurat som p film.

Der satt jeg da og ventet p at dren skulle pne seg og slukte meg levende. Grille meg fra hode til rva for se om jeg virkelig kunne bli lrer. Dren pnet seg sakte og navnet mitt ble ropt opp. Jeg reiser meg og oppdager til min store forskrekkelse at bena mine har mistet sin muskelkraft og blitt til to dirrende geleklumper. Jammen s mye man lrer om kroppen nr man har eksamen gitt.. Jeg stavrer meg fremover p mine geleklumper mot den smilende pirayaen som stod der i dren.. Setter meg ned og pner munnen, gele massen har forflyttet seg fra bena til stemmebndene. Stemmen skjelver og lydene kommer frem som sm hakk. Fr lreren sier Monika, trekk pusten. Dette skal g fint. Han kan visst mindfullness han ogs. Jeg trekker pusten og skjelvingen forflytter seg n til hendene. Det er ikke vanskelig se nr jeg holder en bunke med papirer, de blafrer i hendene mine og lager sm smekkelyder mot bordplaten..

Jeg trekker pusten, legger fra meg papirene og ignorerer bde kroppens signaler om dobesk og skjelving i tide og utide. N kommer setningen til meg- det fr g som det gr og bli som det blir. Piraya smilet til lreren blir plutselig til et vennlig smil. Jeg har lyst til kaste meg rundt halsen hennes i rein takknemlighet. Hun skulle bare visst hva jeg hadde gjort for sitte der jeg satt.. Jeg snakket og snakket og snakket. Plutselig var jeg ferdig.

S blir jeg sendt p gangen med beskjed om vente over en time p karakteren. Jeg sitter der grubler over alt jeg ikke fikk sagt. sj, jeg skulle nevnt Makvis prinsippene og pygmalion effekten. Satt tippet med mine medstudenter, jeg fr sikkert C. Etter ha tenkt en stund, kom jeg frem til at jeg sikkert fikk en D...

Vel, mine damer og herrer: Gratulerer Monika. En godt gjennomfrt muntlig besvarelse og du er herved utdannet lrer med karakteren B...

Kan dagen bli bedre? Jeg har lrt om kroppen, Jeg har vrt et blinklys, jeg har lpt marathon, kapplpt med bybanen og mest sansynlig pdratt meg en skinnleggs betennelse etter den hurtige lpeturen min :-D, men best av alt - jeg er LRER!!

Den store dagen

Her sitter jeg p bybanen. Blren holder p eksplodere, til tross for at jeg slapp de edle drpene for under fem minutter siden. Hva er det som skjer i kroppen nr man skal ha eksamen? Tror den at man presterer bedre ved sende beskjed til hjernen om at dobesk virkelig er pkrevet, snn ca akkurat n og hvert femte minutt. Hjertet pumper, br ikke det f blod slik at det klarer banke i normal rytme. Akkurat n fles det som om hjertet skal banke seg gjennom brystkassen eller komme ut gjennom munnen.

Oi oi oi.. N skriver jeg s blekket spruter og glemmer se p nr jeg skal av. Jeg tror at jeg er stresset folkens.. Denne bybaneturen gr virkelig fort og jeg som tok en ekstra tidlig bane. Fordi tenk om dden sporer av, tenk om den er forsinket, tenk om.... N m jeg sitte der stirre p den smarte dren i en halvtime. Dren som endrer alt. Fr jeg gr inn der er jeg en vanlig sykepleier og etter at jeg har blitt grillet fra hue til rva- ja, vips da er jeg faktisk lrer. Tenk dere det.. Jeg er sykepleier og lrer med videreutdanning i veiledning...

Jeg har lrt utrolig mye p dette studiet, det har kostet bde blod, svette og trer. Til tider har jeg vurdert kaste inn hndkle.. Men n er jeg glad for at jeg ikke gjorde det.. Strax blir den smarte dren mellom himmel og helv#(#- pnet... Jeg poster et innlegg senere i dag som forteller hvordan det gikk :)

Pskeferie

S var den her da. Den etterlengtede ferien til barna og s skal vi bare vre hjemme. Vi skal beske de syv fjell, finne nye stier vi ikke har gtt fr og trene til sommerferien.

Hrte jeg riktig?! Trene til sommerferien?

Jepp😊... I r har vi nemlig bestemt oss for ha en ekte Norgesferie. Vi skal g fra hytte til hytte. Ruten er ikke helt bestemt enn, mest sannsynlig i Bergsdalen. Mor og hennes tre hpefulle skal ut oppdage den Norske fjellheimen 😊..

Frst m mor bli "frisk" frst. Jeg har pdratt meg en senebetennelse under den ene foten. Hres kanskje ikke ille ut, men jeg skal love dere at det gjr vondt- da aller helst midt p natten. Derfor blir psketurene vre heller korte, men du og du s deilig kvalitetstid jeg fr med jentene ute i naturen.

Fint om noen kan gi tips til "pskekrim" til en familie p fire - hvor yngste medlem er 5 r. Krim hrer liksom til psken. Og om noen er "ensome" i pskeferien s er du/ dere mer enn hjertelig velkommen til vre med oss p tur. Det er aldri feil med "voksen" selskap 😊..

Riktig god pske alle sammen 😊

Savn, tidspress og snn

Jadda... Her sitter jeg da i bilen, tid for refleksjon. Eller? Hodet er tomt og kinnene brenner. En meget innholdsrik dag p skolen har sugd ut energien min. Likevel vet jeg at jeg m ta meg selv i nakken og stramme meg opp. Jeg har fremdeles tusen ting gjre. Matlaging, fotball bringing og henting, rydding og leksegjlring. Av og til savner jeg familielivet s det verker langt inni magen. Lunten er kort, jeg vet at barna merker det. Disse dagene er det ekstra utfordrende takle masingen - mamma, hvor er forklet mitt, mamma har du vasket den grnne genseren min, mamma kan du lage sagt til meg. Av en eller annen grunn er barna ekstra kranglete og grinete de dagene de merker at mitt energi niv er lavt, jeg skjnner ikke hvorfor- fordi jeg er jo en ordntlig kjeftesmelle de dagene. Om kvelden sitter jeg der da med verdens drligste samvittighet.

De er disse dagene jeg savner en mann dele ting med. En som kunne gi meg litt pusterom og bare kjrt et barn her eller der... Du... Atte... Kan du ikke snyte deg, du lager s irriterende lyd fra nesen. Dette er typiske ting de to eldste kan begynne krangle om p snne dager som dette... Det er som om de adopterer min korte lunte. Jeg prver trekke pusten dypt og tune meg inn p barna, men rtlig talt- jeg er ingen super mamma. Gjett om de hadde gjennomskuet meg yeblikkelig om jeg hadde servert dem et innbitt og stramt smil. Kanskje er jeg litt introvert som person, men himmelbs godt det hadde vrt med en liten time bare for meg selv akkurat n, hvor enn egoistisk det hres ut. Faktisk s kjrte jeg en omvei nr jeg leverte p fotball, bare for puste litt alene. Jeg misunner alle dere som har en partner dele hverdagen med nr energien er gtt tom fr klokken er seks p ettermiddagen. Klager jeg? Nei, jeg bare forteller hvordan det er her og n. Akkurat i dette sekund. Jeg vet at det er annerledes i morgen... Ha en fin kveld alle sammen

Jeg fant, jeg fant :-)

Sa medlemmene av jentegjengen Magnussen.
Mine barn har alts det jeg tror vi kan kalle for samlemani. Ikke vet jeg hvor de har det fra, da jeg ikke erklrer meg selv for det... Jeg er nok tvert om - nei!! Jeg har sagt at vi ikke skal ta med mc donalds ballongen hjem - det er nemlig husefyll!!

Kanskje jeg selv er skyld i at jeg finner de merkeligste ting gjemt inni bde klr og sekker. Tenk om mamma tror det er husefyll, best gjemme det godt. Helst s godt at hun ikke finner det, selv nr hun vasker klr.

Episode 1: Jeg hentet eldstejenten den gang hun gikk i barnehagen. De hadde vrt p grilletur og spist plser. Jeg s at dressen hennes trengte en real omgang i vaskemaskinen. Som sagt s gjort. Jeg vrengte dressen hennes og sjekket alle lommer... Eller gjorde jeg det?!.... Jeg forstod ingen verdens ting nr dressen hennes kom ut av vaskemaskinen. Den fine og rde dressen hennes var blitt gr- skikkelig skitten gr. Det s ut som om den var dratt igjennom en slepytt. Jeg stod lenge og vel og kldde meg i hodet. Ingen svarte klr var synderen, da jeg bare hadde vasket hennes dress.. Jeg nrmet meg forsiktig emnet utp kveldingen. Du lille venn, mamma skulle vaske dressen din i dag og den er blitt gr. Vet du hvorfor?? Nei, det visste hun ikke... Litt senere da vi satt i sengen snakket for kvelden fortalte hun meg om de fine askebitene hun hadde funnet etter de hadde brent bl i barnehagen. Ja, den ene hadde til og med sett ut som et menneske. Ja, dere lukter sikkert lunten, akkurat slik jeg gjorde.. I en av lommene p innsiden av dressen fant jeg sm askeklumper, som sikkert tidligere var ganske mye strre..

Episode 2: Alle mine barn har en stor forkjrlighet for steiner. Ja, steiner. I alle strrelser og fasonger. Det overrasker meg ikke om noen av de ender opp som geologer. Ihvertfall, de har forsttt at mamma ikke tillater flere "verdens fineste steiner" hjemme. Derfor m vi jo lure de med oss hjem. Bde i lommer og sekker. Heldigvis er mamma blitt utrolig flink til sjekke lommer etter aske og hvitlks episoden (se episode 3).. Jeg vrenger jakken til minstejenta flere ganger i uken og det raser ut verdens fineste steiner.. Barnehagesekken fr ogs gjennomg, men av og til glipper det og det blir smuglet inn i landet og inn i hjemmet. I landet faktisk - ja, i landet. Her forleden dag ryddet jeg utav skolesekken min, som jeg ogs tilfeldigvis hadde med meg til Tyrkia ifjor sommer og som jeg brukte p stranden. I flge minstejenten fantes det ikke finere steiner og skjell enn i nettopp Tyrkia. Hun lekte mer med steiner enn med btte og spade. Ihvertfall, nr jeg skulle rydde ut av sekken pnet jeg et rom helt forran. Der raste det ut skjell og steiner ut fra sekken og klirret ned i flisene.. Minstejenten ble helt ekstatisk. Tyrkia steinene mine og de fine skjellene. S slr det meg plutselig at vi er blitt kriminelle om det er noe i ryktene som svirrer. Noe bak i bakhodet forteller meg at det er ulovelig frakte slike ting ut av Tyrkia. Tenk om jeg hadde ftt bot fordi mine barn lider av en sjelden form for samlemani - ikke arvelig form.

Episode 3: Handler selvsagt om vaskemaskiner og hvitlk. Jeg sorterer, vrenger og sjekker lommer. Hiver ty inn i vaskemaskinen og setter den p. Tusler litt rundt i huset og smrydder. Min mellomste datter hadde samme dagen hjulpet meg lage middag. Vi hadde spagetti og kjttdeig til middag, i en slik retthrer hvitlk selvsagt med. Tar meg en snartur p badet, i det jeg kommer inn blir jeg var en merkelig lukt. En sterk, umiskjennelig lukt av hvitlk. Jeg tenkte kjapt at det sikkert hang igjen etter middag og stormluftet en liten stund. Pling, pling, pling. P tide henge opp klrne, maskinen hyler at den er ferdig. Jeg gr inn p badet, igjen slr en eim av hvitlk mot meg, jeg skjnner enn mindre da jeg pner dren til vaskemaskinen. Det som var en svak eim er n et duftmonster og det kommer fra de vte klrne i vaskemaskinen, iblandet en stlig duft av skyllemiddel. Alle, jeg mener alle klrne luktet hvitlk. Og jeg som sjekket lommene s utrolig nye. Jeg bestemte meg for sjekke lommene en gang til, fr hvitlksvasken fikk en omgang til i maskinen. Der i buksen mellomste jenten hadde laget middag i, i en av "pynte"lommene, der hvor man bare fr plass til en mynt, fant jeg to i hjelkokte og knuste hvitlksfedd. Jeg prvde sprre henne ut om hva de gjorde der, men det fr jeg nok aldri svar p fordi hun bare s p meg og gliste stort. For si det slik, klrne fikk mer enn en omgang til i vaskemaskinen.

nsker dere en fin helg.

De bl ynene i speilet

Hun str ser seg i speilet. Det hun ser i speilet forstyrrer. Hvor er den sprudlende, blide og positive jenta hun kjenner? Under et lag med pudder, ser man tydelig at hun er blek i huden. ynene virker matte. Hun har mrke skygger under ynene, men hun smiler prvende til seg selv i speilet. Hun vet det, hun er sliten av hverdagens jag og krav, men hun har selv valgt det. Hun har tatt ett valg og m st for det. Hun tenker tilbake p alle som sa at hun ikke ville klare det, kjresten som dumpet henne fordi hun var sliten og ikke fikk sove. ynene forandrer seg. De isbl yene mrkner, fylles av liv.

Dypt inni henne murrer det, sinnet truer med komme til overflaten. Alt hun skjuler i dypet av sitt hjerte, truer med flomme over som en vulkan. Den hvite og livlse munnen samler seg til en strek og ynebrynene trekker seg sammen. Hun ser seg i speilet. Ser sinnet som ligger under overflaten. ja, hun er sint- som en rasende okse. I det sinne ligger det mye energi, det fr henne til krumme nakken, ikke gi seg selv om hun er sliten. Det fr henne opp om morgenen og avgrde p skolen, selv om alt hun nsker er ligge under den varme dynen.

Hun ser seg i speilet igjen, kinnene har ftt litt farge. Hun svelger ned klumpen i halsen, minnes telefonsamtalen i natten. Du har temperament du, var det hun fikk servert. Hun ser seg i speilet, smiler stort til seg selv. Et ekte-flt smil. Ja, hun har temperament og er pokker s stolt av det. Hun lar seg ikke pille p nesen lengre. Man lever kun ett liv, da fr man gjre det beste ut av det og vre ekte. S fr man akseptere og vre glad i seg selv akkurat slik man er.

I de bl ynene er det tent en gnist, et blaff av liv. Hun vet at hun er sterk. Pass deg hrer hun stemmene si, pass deg s du ikke blir utbrent. , dere - forstr dere ikke at kjrlighetens kraft er den sterkeste kraften som finnes. Den er bygget inn i selve sjelen. Hun ser p seg selv i speilet. Mter blikket til en kriger. Hun kjemper en krig, en krig hun akter vinne, nesten uansett hva. Hun lar vre sammenligne seg med alle andre. Om hun hadde gjort det hadde hun falt, falt hardt og brutalt. Hun vet at hennes liv ikke er som mange andre sitt. Hun har vrt igjennom mange stormer, hun fler seg likevel takknemlig for livet- hun har mat p bordet, klr i skapet og er ved relativt god helse. Hun har gode venninner og nr familie.

Hun ser seg i speilet, noe har skjedd. Hun glder. ynene er full av liv igjen, fargen er tilbake i kinnene og hun fler seg sterk- stolt over hvem hun er . Drmmen hennes lever videre og hun akter ikke gi seg, selv om pc'en hennes er i ferd med stryke med. Hun vet ikke hvordan hun skal f rd til en ny, hun ser seg i speilet. Smiler sakte, feier bekymringen over den streikende pc'en langt til havs og gjentar for seg selv- mantraet hun har sagt i alle r- DET ORDER SEG TIL SLUTT :-)

Alene mamma til tre <3

Jeg har tenkt en stund p skrive et blogg innlegg om hvordan det er vre mamma for meg. Ikke for alle andre, men for akkurat meg. Vi bestr av jentegjengen, ja, vi kaller oss selv for det. Vi har til og med egne sanger. Vi skifter sang en gang i mneden. Den eldste jenten min fikk jeg bare 21 r gammel, s jeg har vrt mamma en god stund allerede.

Tre jenter har jeg. Tre jenter med hver sin unike personlighet. Her hjemme hos meg er det hyt under taket. Vi ler, vi brker, vi krangler og vi kjefter. Ja, jeg sier vi- jeg er ikke en pedagogisk supermamma som aldri kjefter p barna mine, for det gjr jeg. Ikke for bagateller, men nr det gjelder - ja, da kjefter jeg. S smeller de med drene, ogs snakker vi ut om det nr vi er rolige igjen.

Disse fantastiske jentene mine er jeg alenemor til. Det er litt av en logistikk som skal g opp i lpet av en uke, men vet dere hva? Jeg ville ikke byttet bort dette for alt i verden. Jeg ville ikke vrt en av jentene mine foruten. Selv om leiligheten til tider flyter over av leker, lekser og sko. Vaskekurven tror jeg aldri har vrt tom, men jeg ville aldri byttet det bort.

Hjertet mitt fylles stadig av kjrlighet til disse tre underlige skapningene. Jeg fryder meg takknemlig nr 5ringen min klatrer opp i sengen min om morgenen, kryper under dyna mi og gir meg verdens beste knusekos. Hvor jeg hrer sstrene hennes fnise og smkrangle p kjkkenet. Jeg ligger der, med en 5-rings armer rundt meg, later som om jeg sover. Etter en liten stund hrer jeg fnising og tassing mot rommet. Jeg ligger der, vet hva som kommer. Forsiktig banking p dren. Mamma, er du vken??.. Duften av kaffe siver inn p rommet og jeg gltter p det ene yet. Der str mine flotte jenter med stolte smil om munnen - vil du ha kaffe mamma. Jeg skryter av de og mener at kaffen er den beste jeg har noensinne smakt. S blir koppen plassert i vinduet og det ligger vi fire jentene oppi dobbeltsenga og skravler. Dette er alts om Sndagen, da vi har fri.

Vi har morgener hvor alt gr p tverke. 5ringen slr seg vrang, 9- ringen er tregere enn en skilpadde og 11 - ringen skal diskutere p alt. Mor sender de avgrde og mor har lyst til hente de etter 10 minutter bare for ordne opp og gi de en klem. Mange ganger har jeg vrt fortvilet over ting jeg har sagt eller gjort, den drlige samvittigeten ar kommet snikende. Da pleier jeg blse av meg selv. Jeg er et vanlig menneske, jeg gjr feil, vi alle gjr feil- s lenge mine dtre vet at jeg er glad i de og gjr s godt jeg kan, s er det mer enn godt nok for meg.

Kloke Astrid Lidgren sa en gang: Gi dine barn nok kjrliget, s vil resten komme av seg selv. Jeg tror det ligger noe i det, det er ihvertfall et sitat jeg ofte tar frem nr jeg er sliten og lei, fler at jeg ikke strekker til overalt. Jeg trommer jentene mine sammen til familiemte en gang i uken, da snakker vi om ting som plager oss, ting vi lurer p, om det er noe de vil ta opp eller s sitter vi bare prater om lst og fast.

5-ringen min har i en periode vrt redd for monster under sengen. Jeg har tenkt og tenkt og tenkt p hvordan jeg skulle prve "lse" dette problemet, noe det etterhvert begynte bli. Jeg fikk en id ( Om noen av dere som kjenner M, leser dette, ikke avslr meg :-) ). Jeg gikk inn p en dyrebutikk og kjpte en middels stor mus (En bamse :-D ). Ganske hrete og loete. Jeg la den under sengen, pakket dopapir og litt stv rundt den (JA! det gjorde jeg, stv faktisk :-P). Jeg diktet opp en historie om LOL som l under sengen hennes og spiste stv. Han passet p henne og jaget vekk alle de andre monstrene. Man kunne se ham med den magiske lommelykten. S vi skrudde p den magiske lommelykten og hun lyste under sengen. Der l jo LOL, fint pakket inn i do papir og med stvmat rundt seg. Hun ble redd et lite yeblikk, men det tok ikke lang tid fr hun tok den frem og snakket til den. Jeg hrte hun hvisket til ham " jeg er glad i deg LOL, takk for at du passer p meg". Hun ville ndig legge ham tilbake under sengen, men siden han holdt monstrene unna, s fikk han igjen plassen sin. Etter dette har LOL bodd under sengen og monstrene er borte. Tenk at jeg er s heldig at jeg fr vre med oppleve barns utrolige fantasi p den mten.

Om dere lurer p om jeg noensinne blir sliten og lei er svaret ja- Det er hektisk vre alene med tre barn. Det hadde vrt vidunderlig komme hjem til nylaget middag, eller noen som kunne kjre p fotballtrening o.l. Men jeg har mine fripunkter og det er treningsstudio. Mine barn elsker heldigvis vre der og kan prestere bli furten hvis det er lenge siden vi har vrt der. Senest i dag sa min 9 ring, n er det p tide at du begynner trene igjen mamma. Du ler s mye mer nr du trener, og vet dere hva. Hun har helt rett. Jeg blir mye mer medgjrlig om jeg fr de 45 minuttene med endorfiner.

De ligger n sover, inni hytten sin. Tre jenter som elsker bygge hytte sammen, tro dere meg- gjett om de krangler om hvordan teppene skal vre, men de blir fort enige og venner igjen. S gr det fem minutter ogs er det krangling igjen. I natt kan jeg helt sikkert regne med at en av de sniker seg inn i min seng, det blir for trangt ligge tre jenter i en seng. Dermed tar jeg snart kvelden og gleder meg til Sndags skravling i sengen til ho mor.




Om noen av dere synes dette er et skryteinnlegg, s er det faktisk HELT rett. Jeg er super stolt av de tre flotte jentene mine nemlig <3 :)

Atttsjoo- Oi, der gikk visst noe galt

I gr gikk jeg her og sullet og stullet for meg selv, i min heim og mitt lune rede. Jovisst, jeg hadde noen avtaler jeg hadde vrt ute p og n var det dags rydde leiligheten fr Orkanbarna kom hjem. Orkan?? Om kvelden nr de ste, yndige og orkaniske barna mine sover sin steste svn, ja da str mor gnir seg i ynene. Det ligger tannbrstepapir utover hele badet, det ligger en skive med syltety vendt opp ned p kjkkenet. P stuen ligger leksebkene spredt for alle vinder. Jeg str der klr meg i huet, jeg har en svak fornemmelse og erindring om at jeg har gjentatt meg selv i det uendelige- E.... Kan du rydde opp rotet ditt i gangen? C... Rydd vekk leksene dine. M.... Du m gjerne sminke deg- men rydd etter deg. Der str jeg alts - det ser ut som en orkan har gtt igjennom leiligheten min og jeg tar den vanlige rydde aksjonen min.

Oi, jeg sporet visst helt av her. Jeg skulle jo fortelle dere om nr jeg gikk her i gr formiddag og stullet og stelte. Joda, jeg hadde bestemt meg for organisere alle klrne til barna. Dere vet- den svre jobben med kaste det som er for lite, sette p navnelapper p klrne, finne et nytt og bedre system som fungerer og hpe at orkanbarna forstr poenget..

Jeg gr igang med livet som innsats, bretter, klistrer og stryker. Jeg er p et tidspunkt s fornyd over meg selv. Digget musikken p rene og livet fltes herlig. Klrne brettet sammen, strykehaugen er unnagjort, fretex har ftt sine splesekker og navnene er p plass. Frem med vaskebtta. Siden jeg var s godt igang kunne jeg likesgodt vaske rommet. Det var jo blitt litt stvete siden jeg hadde bretter alle klrne der. S sagt s gjort. (Sklart hadde jeg stvsuger p forhnd).

Jeg kommer inn p rommet med vaskebtta i hendene og oppdager til min store gru at en sokk er falt ned p gulvet. Den l der p gulvet, rd, liksom s ensom og forlatt. Perfeksjonisten i meg vil ha den unna i en fei, jeg har jo vrt s flink rydde alt ogs ligger den der. I store stavsprang bykser jeg bort til sokken. Rommet er bra stvete og jeg kjenner det kiler i nesen. Under hele dagens seanse har jeg ikke tall p alle de gangene jeg har holdt p nyse- men ikke ftt det til. Jeg tror alle kjenner den ergerlige flelsen av vre p kanten til stupet ved nyse, men m nye seg med snyte seg.

Oi, jeg sporet visst av igjen atter en gang.

Vel fremme hos den enslige, rde sokken bobler frustrasjonen. Hvorfor s jeg den ikke da jeg stvsugde? Vel, i det jeg byer meg ned i sakte film, kjenner jeg opptakten til et nys. Idet hendene mine streifer den rde sokken, nyser jeg et eksplosjons nys og hva skjer??

Popp, klikk- et eller annet skjer. Jeg str der med den rde sokken i hnda, med rva i vret og kommer meg ikke opp. Jeg gir opp prve rette meg opp. Jeg gr ned p alle fire, fr jeg setter meg p baken og bruker sengestammen p komme meg opp. Fremdeles med den rde sokken i hnden.

I hele dag har jeg gtt som en krke og kan komme med utrop i de mest upassende tider og situasjoner. Ryggen er fullstendig lst, for ikke snakke om de smertene jeg har- bde i korsryggen og nedover i det ene beinet. Jeg tror min datter synes det var flaut nr jeg skulle hente melk i butikken i dag. Jeg stod der vurderte hvordan jeg kunne angripe denne situasjonen uten for mye smerter. Melken l nemlig nest nederst. Jeg starter med bevege bena bakover, samtidis som jeg lener overkroppen fremover- uten bye ryggen. Jeg griper tak i melketralla og skyver meg sakte ned. Melka fr jeg tak i etter om og men. Min datter ser p meg med et rart uttrykk i ynene (hun er 5r). Det var vrre komme seg opp enn ned og det ble en del utrop p vei opp igjen. Min datter ser fremdeles rart p meg fr hun sier- Mamma, du ser ganske rar ut nr du henter melk, hvor hun da attptil ser seg omkring.

S her er det bare akking og oiing.. N skal jeg prve f en natts svn selv om korsryggen sier i en jevn dur- bank, dunk - bank, dunk- bank, dunk og hvis jeg snur meg strler smerten ned i foten. Til tross for x antall smertestillende.

God natt alle sammen, jeg satser p en bedre dag i morgen :)

For en deilig dag ❤

Jeg sov godt og lenge i natt, ingen forstyrrelser og vknet duggfrisk og opplagt. N har jeg laget to fulle bokser meg hjemmelaget frokostblanding. Jentene mine elsker det og derfor er det like greit lage masse med en gang. Om noen av dere opplevde mitt blogg innlegg sttende i gr, var det fra min side bare en humoristisk parodi p hvordan det kan fles bli forelska :)....

Egentlig hadde jeg tenkt til jobbe med studiene mine i dag, men jeg har lovet meg vekk til en venninne. Vi skal ut ta noen l. Da fr det bli studiene i morgen. Kanskje hvis jeg skynder meg og bruker litt mindre tid p badet - s rekker jeg en times jobbing fr jeg drar.. Det er jo bedre enn ingenting. Jeg kjenner p meg at dette halve ret er jeg ndt til vre flink til prioritere lese. Jeg har to store eksamener i sikte og der er det muntlig foravarelse av karakteren. Om jeg sikter mot toppen (noe jeg alltid gjr)- s nytter det ikke lese en uke fr...

Da fr jeg komme meg i butikken og gjre meg klar for kvelden. nsker alle en riktig fin Lrdags kveld :)

Les mer i arkivet Oktober 2017 April 2017 September 2016
hits