Perspektivene endrer seg på sykehuset

Å være på sykehuset er som å leve i en såpebobl og følelsen av at den når som helst skal sprekke er uimotståelig. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstår det, utenfor sykehusets vegger er jeg det mest bedagelige menneske som finnes (vel, jeg er jo bevegelig innimellom også, hvem har sagt at jeg skal ende mine siste dager med tette blodårer), men så fort jeg har satt min kjødelige fot innenfor sykehusets fire vegger er det som om det skjer noe med meg. Jeg får lyst til å springe Marathon i gangene, ha kappløp med sykepleierne oppover trappene og la svetten drive ut av kroppen. Plutselig blir jeg overveldet av følelsen av å være i fengsel, akkurat nå, altså her hvor jeg sitter og skriver er lydene overveldende. Det suser, det tikker, det drypper og blåser. Rommet er halvdunkelt og øyelokkene mine føles som om de er fylt med bly. Hva er det så å finne på i dette avlange og halvdunkle rommet, ta på lyset kan en ikke gjøre av hensyn til medfangene. Stirre ut av vinduet har jeg gjort, surfet på Facebook har jeg gjort, småpratet med protegen har jeg gjort ( som for øvrig var som å snakke med en østers- det kom ikke en lyd derfra, så det virket som om jeg snakket med meg selv), jeg har hentet kaffe for å snu i døren og komme på at jeg også ønsket appelsinjuice- da var det å jogge opp i 3 etasje å hente mer (og nå har jeg gjort det så mange ganger at det skvulper i magen når jeg går, og ikke en dråpe kan bli presset ned igjennom røret), jeg har vært på do og skvettet vann i fjeset og jeg leser ukeblader fra år 2000.

En annen problemstilling jeg vil tak i. Hvem satt i komiteen når stoler til foreldre ble utdelt. Det føles som om jeg sitter på betong. Fælt å syte når vi bor i verdens rikeste land, men si det til høna når jeg reiser meg opp og alt blodet strømmer ned *der du vet* og det føles som om jeg må flykte på do i frykt for å tisse på meg. Du vet, følelsen av at rumpeballene sover er faktisk en ganske interessant opplevelse, bør prøves, fortrinnsvis på sykehus. Protegen sitter dypt i sin lenestol og dupper med øynene, jeg sitter rett opp og ned og føler meg som en av voksdukkene som er utstilt på museer. Prøv å sov du, sittende på en pinnestol rett opp og ned, etterfulgt av innimellom skjærende lyder fra blinkende apparater, som får den mildeste og mest fattede til å fare opp i den tro at protegen skal avgå med døden, men det skjer da i det minste noe.  

Nå har jeg ikke tid til å skrive mer, det er nemlig dags for dagens høydepunkt på et sykehus, nemlig mat. Mat som skal passe til alle, mat uten krydder, men vet dere hva, den er faktisk veldig god- takk for salt og pepper poser.

Takk for at du orket å lese .

Jo flere likes desto bedre

Det er igrunn rart, dette jaget etter likes. Jeg ser det overalt og hører det hviskes om i kriker og kroker. Hva er det med den like knappen som er så viktig? Ja, jeg legger meg gulvflat og innrømmer at jeg sjekker bloggen min hundrevis av ganget for å se hvor mange som har lest, likt eller kommentert. Jeg blir som en forelsket og fnisete tenåring hvis flere enn 20 har tatt seg bryet med å lese. Gir det meg en opplevelse av noe? Noe som kanskje er fraværende i samfunnet i dag. Kanskje jeg får bekreftelse ved en likes? De liker bloggen min, hurra.

Samtidig når jeg tenker etter og faktisk føler på det så virker det både litt smålig og tomt. Jeg glemmer aldri det øyeblikket jeg traff en bekjent i butikken som etterlyste bloggen min, eller en tidligere kollega som smilende innrømmet at hun logget seg inn på bloggen min hver dag etter frokost for å se om det var kommet et innlegg. Jeg kunne kastet meg om halsen hennes i rein og skjær glede. 

Følelsen av en ekte og varm tilbakemelding fikk meg virkelig til å juble innvendig. Ja, jeg liker himla godt å skrive, men jeg lider av skrivetørke. Hva i alle dager skal jeg skrive om som gjør at det er interessant å lese. Jeg prøver meg nå på en helt hverdagslig historie som utspiller seg i den Monikianske heimen for tiden:

Jeg har to menn i mitt liv nå. Selvfølgelig sinnataggen og nakne Dexter. Jeg synes jo så synd på ham, der han lå på kuskinnet på gulvet og så fortapt ut, i all sitt rynkete og nakne fjes. Jeg kom plutselig over en ny fortapt sjel,en som har noen skavanker. Dere vet jo hvordan jeg er med fortapte sjeler. Han måtte jo bare bli min. Vesle Moses kom inn i kjærligheten  og varmen, fra oss mennesker.

 Moses var hans navn. Det hadde oppdretter kalt ham, så Moses ble det. Så er det jo noe med m og særinger. Nakenkatt med altfor stort skin  og nå hadde jeg tatt inn i hus - en Main Coon. Dette er verdens største katterase, så jeg må nok få meg et svært kattetoalett, kanskje en ide med innendørs sandkasse? De kan nemlig bli mellom 9-13 kg. 

Jeg skal love dere at Dexter hatet Moses i begynnelsen. Nå sover Dexter oppå et skap for å få fred. Hvorfor? 

Dexter ligger på gulvet, aner fred og ingen fare. Varmer seg på kuskinnet og maler stille for seg selv. I den blå øyensprekken skimter han nykommeren. Jyplingen, han som er så tøff att.  Best å knurre nede fra dypet, bare for å advare ham om å prøve å komme nærmere. Halen vifter rytmisk att og frem. Det var en stor bommert.

Der, der er det en rotte. Den har ingen hår, altfor stort skinn. Knurre kan den også- men jeg vet at det er en rotte, det forteller alle instinktene mine meg. Det er da virkelig en Rottehale. Der beveger den seg. Best å angripe før den flykter...

SÅ.. ER.. spetakkelet i gang. Moses angriper halen til Dexter og de løper rundt og rundt med meg på slep. Jeg må jo beskytte den stakkars lille, nakne dyret mitt mot dette lille rovdyret som til stadighet setter klørne og tennene sine i den stakkars rottehalen. Håper han tilslutt finner Ut at dette faktisk er en katt og ingen forvokst rotte, med litt for stort skinn.

Ønsker alle en fin kveld. 

De skal skjære i meg - operasjonen er nært forestående

Det er vel den tanken som skremmer meg mest, de skal skjære i meg. Det, og frykten for narkosen. Mange irrasjonelle tanker fra denne kanten når jeg tenker på den forestående operasjonen. Tenk om, tenk om. De aller fleste tankene er urealistiske, slik som: tenk om jeg ikke våkner igjen. De fleste gjør jo det.. Vil jeg ha mye smerter etter operasjonen? 

For vel to år siden startet jeg å få smerter i lysken min. Ikke voldsomme smerter,  men jevne murre smerter som sa at ikke alt var som det skulle. Jeg tenkte med meg selv at det går over, jeg har vel tatt for hardt i på treningen da. Jeg ventet to måneder. Etterhvert økte smertene sammen med at jeg fikk litt nedsatt følelse nedover låret. Legen la meg inn på Haukeland sykehus og trodde disse smertene kom fra ryggen. Prøver ble tatt, ryggmargsprøve,  blodprøver,  mr osv. Alt var normalt. Jeg fikk beskjed om å vente ca seks måneder på at det gikk over, det var en lyskestrekk.  Bare rolig og forsiktig trening.

Seks måneder gikk og jeg trappet opp treningen. Murring var svak nå mot hva den hadde vært, så jeg trodde lyskestrekk var på retur. Gjenopptok spinning med belastning og bodypump igjen. For en magisk følelse det var å kunne være aktiv igjen. Lykken varte ikke lenge, bare knappe to måneder før smerten var tilbake, nå som brennende nåler som konstant satt i lysken - det strålte helt ned til kneet.

Jeg gikk tilbake til legen og han sendte meg på MR,  fikk beskjed før jeg gikk - lett trening uten belastning. Når jeg trener så liker jeg intensiv, eksplosiv trening som virkelig kan få ut svette og gruff.  Sitte på en sykkel under en spinningtime uten motstand er utrolig kjedelig.  Det gikk ca to måneder før svaret fra MR kom - svaret kunne ikke gjøre meg mer nedtrykt: "Du har en liten slitasje i hinnen mellom lårbeinet og hoftekammen. Legen satt der og trakk på skuldrene. Bare og leve med, tren som normalt.  Er det jeg som er hypokonder begynte jeg å tenke. Innbiller jeg meg smerten og gjør den større enn den er? Kanskje jeg ikke har smerter. Kanskje hjernen feiltolker signalene. Legen min trodde i hvertfall ikke at jeg hadde vondt. Han sa flere ganger at en liten slitasje som det der har alle og det gjør ikke så vondt som du påstår. Beskjed - tren som normalt,  det har musklene godt av.

Deilig, eksplosiv trening sto atter engang på agendaen.  Nå var jeg frustrert og forbanna over min egen situasjon.  Jeg ble behandlet som en sytepave i helsevesenet og uansett hvor jeg henvendte meg var det ingen som trodde at jeg hadde nok vondt til å lindre med medisiner som hjalp. Frem til dags dato har jeg ikke vært smertefri en eneste dag.

I hvertfall,  treningen hjalp ikke. Tilstanden min ble nå værre enn noensinne.  Jeg kunne ikke gå Søndagstur med barna uten å sitte med smerter etterpå som gjorde at jeg ble kvalm. Smerter som jaget fra lysken og nedover i kneet. Jeg kunne gå på butikken og plutselig føle at jeg mistet følelsen i foten, akkurat som om ankelen min ble helt slapp.  Jeg skjønte selv at trening er utelukket. Tre måneder til gikk, jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle bestille meg en time til for å få legen til å forstå.

Så tenkt så gjort. Kommer inn på legekontoret,  med nervene i høyspenn,  jeg hater å føle meg som en hypokonder som bare syter og klager. Vel inne hos legen, han ser på meg lenge og grundig, før han sier- det er ingenting vi kan gjøre for deg. Jeg eksploderte. Alle mine våkne timer om natten, all min unngåelse av å provosere frem mer smerter og en smerte som kan minne om kronisk intens tannverk kulminerte inne hos legen den dagen. På innsiden var jeg i full kaos. 

Jeg så iskaldt på ham, slo neven i bordet og sa ham noen saftige gloser om at hvis ikke han hjalp meg nå så skulle jeg jammen meg finne en som kunne. Jeg tror han så fortvilelsen og raseriet mitt. Han ymtet noe om at vi kunne forsøke medisinsk ultralyd,  selv om han ikke trodde at de ville finne noe. Medisiner mot smertene fikk jeg ikke. 

Etter en uke fikk jeg mast meg til å få time hos en privat kiropraktor med medisinsk ultralyd som kompetanse.  Jeg kom inn der, følelsen jeg kjente på var en blanding av håp og likegyldighet.  Han finner vel ingenting han heller. Nok engang la jeg frem problemet.  Alt fra sykehusinnleggelsen til nå. Han er til nå den eneste personen som faktisk har undersøkt foten min. Vridd og bøyd på den. Sjekket styrken. Vel, jeg har en stor nedsatt styrke i den foten som plager meg. Om det er lysken eller om det er tidligere cellegift som er årsaken kan jeg ikke si noe om før opptreningen etter operasjonen er ferdig.

Så er tiden kommet. Jeg legger meg på underøkelses benken og han smører den kalde geléen utover lysken. Atter en gang blir jeg grepet at sterk pessimisme,  han tror vel at jeg er hypokonder han også. Faktisk så sa jeg det til ham. Svaret jeg fikk fikk tårene mine til å trille. Du er ikke hypokonder,  du har en stor skade i leddleppen inni hoften. Han viste meg og forklarte:

Leddleppen ligger mellom hoftekammen og hoftekulen. Den holder hoftekulen på plass og sørger for at det ikke blitt friksjon. Den skal i utgangspunktet være ca 2 mm tykk. Hos deg er den 9 mm tykk. Ser du her - der ser du at den er full av brudd på tvers. Han pekte på et annet område. Her har den sprekt på langs. Så hele hinnen har sprekt både på langs og på tvers. Et annet sted på bildet peker han og forklarer, het ser det ut som om hinnen faktisk er i ferd med å løsne. Er jeg ikke hypokonder?

Jobber du? Ja, jeg jobber fullt.  Har du ikke smerter?  Jo, hele tiden. Ja, jøss, det kan jeg godt forstå. Gå til legen å få deg noe smertestillende,  nå har vi svaret på hva det er. Jeg skal sende et brev til legen jeg. Ingen,  absolutt ingen trening på deg før en operasjon.  Crawl er det eneste som er lov. Treningsforbud nå ja, litt av en kontrast til legens uttalelse. 

Etter noen uker kom jeg tilbake til legen. Han ville ikke gi meg smertestillende fordi det kom til å ta lang tid å reparere dette. Han visste jo at jeg hadde bil,  da måtte han rapportere det til fylkeslegen. Nå gikk jeg derfra med en følelse av at han trodde jeg var pille misbruker. Nå byttet jeg lege.

Ny legetime.  Forklarte alt på nytt.  Hun hadde ikke hørt om en slik skade før. Hun ville gi meg betennelsesdempende mot smertene. Forklarte at jeg ikke kunne bruke slike medisiner på grunn av magen. Disse var gode mot magen. Vimovo het de. Åh, det var himmelen de neste dagene. Smerten var bare en lett murring. Så gikk det selvsagt utover magen med det resultat at det svidde og brant, jeg var konstant kvalm, fikk ikke i meg mat og hadde diaré. Til tross for dette var jeg på jobb. 

Ny legetime, hva kan jeg gjøre mot smertene. Siden dette ikke var en tilstand hun hadde greie på,  måtte jeg få oversendt papirene fra det andre legekontoret før hun ville skrive ut noe. Jeg fikk mast meg til en resept på 10 paralgin forte. Gjett om jeg gledet meg til Taco fredag med barna i sofaen uten smerter.  Kjenner tårene bryter frem bare jeg skriver om det.

Det var fullstendig bom. De virket nøyaktig 45 minutter, etter den tid var jeg bare svimmel og kvalm og hadde ingen mulighet til å ty til paracet. Paracet har vært min følgesvenn disse snart 18 månedene, de tar ihvertfall toppen av smertene. Så jeg ble bare liggende på sofaen i en smertedøs resten av kvelden.

Godt og vel 2 måneder siden var jeg inne til vurdering hos kirurg som sa at ja, her trengtes det en operasjon til. Han spurte om jeg har hatt noen virkelig harde fall, det er bare den gang jeg lærte meg å stå på slalåm jeg kommer på, han mente at man ikke kan få slike skader som jeg har uten et traume. I min Gledesrus glemte jeg å spørre etter smertestillende og i etterkant turte jeg ikke, i frykt for å bli oppfattet som pillemisbruker.

Jeg gadd ikke gå tilbake til legen for å mase etter smertestillende,  jeg biter de heller i meg. De er liksom en del av meg og uansett hvem jeg spør om å få smertestillende så sier de alle at jeg ikke har vondt nok,  de må rapporte til fylkeslegen - jeg orker ikke ydmykelsen ved at noen skal tenke at jeg er pillemisbruker eller hypokonder.  Nå, når jeg vet at paralgin forte ikke virker,  nei da tør jeg ihvertfall ikke å spørre.

Så sånn egentlig innerst inne så gleder jeg meg til operasjonen, jeg gleder meg til å slippe smertene, jeg gleder meg til å sove en hel natt,  jeg gleder meg til eksplosiv trening, jeg gleder meg til å komme meg opp på en fjelltopp, jeg gleder meg til å ta av noen kilo og jeg gleder meg til å slippe å føle meg som en hypokonder eller pillemisbruker.

Tenk på meg Tirsdag 20. September og kryss fingrene.

Jeg har truffet drømmemannen - sprekker av lykke

Nå er det på tide med en oppdatering fra denne kanten. Jeg har jo ikke skrevet her inne på evigheter, skal prøve å skjerpe meg folkens. Vet  at flere av dere har etterspurt mer aktivitet og er jevnlig inne å sjekker etter oppdateringer. Det varmer så utrolig mye og gjør det ennå gøyere å holde på med dette. 

Klokka er i skrivende stund bikket 05.18 og jeg sitter her å klimprer på tastaturet, mens katten varmer seg under teppet på fanget mitt. Rart med disse kattene igrunn. Min katt har ingen grenser for intimsone. Han kan kline ansiktet sitt opp i mitt, han legger seg på tastaturet mens jeg skriver støtt og stadig og jeg forstår ikke hans trang til å snu rompa mot meg. Kanskje han har misforstått sin egen legning og venter på at jeg skal forsyne meg. 

Uansett - Jeg har funnet mannen i mitt liv. 


Han er så utrolig ukomplisert og det er en fryd å ha en slik selvstendig mann. Han driter, uten å fortelle meg om det. Selvfølgelig aner jeg odøren, men han sier ingenting - gir meg bare et murr og spankulerer stolt videre, som om han har utrettet den største bragden i verden. Han kan vel kalles for en ekte psykopat innimellom også, han er vel det når han er med meg på do, sitter på gulvet og iaktar min bedrift med skulende øyne, som om jeg har gjort noe galt.



Stenger jeg dodøren for  få litt privatliv og anledning til å lese en bok i fred og ro, ja, da er det ingen fred å få. Han står ute på gangen og jamrer, som om han var i den ytterste sorg og klagekoret består nå av både mann og barn. Når jeg kommer ut igjen så spinner han rundt på gulvet og kurrer som om jeg skulle vært borte en hel uke. 
Åh, så varm om hjertet jeg blir.

Han sover til og med ved siden av meg i sengen.



 

Over til denne harde virkelighet med savn, tårer og lengselens bissel.

Det er ikke noe nytt på kjærlighetsfronten for dere som gjentatte ganger spør meg om det. Rart det der igrunn, hver gang jeg treffer noen om det er mer enn en måned siden jeg traff sist, kommer alltid spørsmålet etter de vanlige høflighetsfrasene - Hvordan går det med kjærligheten? Noen hadde til og med sagt til min datter at de ønsket at jeg skulle treffe meg en hyggelig og snill mann snart. Jeg er ikke desperat etter å møte den "O store kjærligheten" - dette er sagt med sarkasme i stemmen. Det hadde vært hyggelig å møte ham, men ikke for enhver pris, jeg trives også godt i mitt eget selskap. Jeg hadde en flørt for noen måneder siden som jeg virkelig skulle ønske kunne blitt til noe mer og som jeg ble oppriktig glad i , men han ville ikke ha kjæreste- fair enough det. Da er det best å avslutte først som sist, så unngår man knust hjerte og alt det der. 

Jeg står på badet, grer mitt lange hår med gjentatte bevegelser. Til slutt skinner det. Buksedressen sitter som et skudd og jeg snur meg tilfreds rundt i speilet for å sjekke at det ikke er noen rukker i stoffet. Tar et siste strøk med leppestift, sier meg fornøyd. Jeg ser bra ut i dag og føler meg som Claudia Shiffer. Jeg har tekstet en del med en mann, virker veldig klok og slikt liker jo jeg. Liker en som kan utfordre meg litt intellektuelt, ikke det at jeg er selvutnevnt Einstein, men det er greit å kunne snakke samme språk. Tar på meg stilletthæle, tar de av, vil ikke virke for overpynta. Tar på meg snickersene. Føler meg som en nervøs skolejente på vei til første skoledag. tenk om. Trekker pusten og teller ti ti - husk at du ikke skal gifte deg med ham. Veldig greit å ha denne innstillingen, så slipper jeg å se et ektemann emne i alle jeg treffer- for det hørtes ikke desperat ut. 

Han kommer hoppende over gjerdet til kafeen vi skal på. Åååå, han er virkelig kjekk. Et fint smil, så duftet han godt. Praten gled fint og vi hadde mange av de samme interessene. Vi avtalte å møtes igjen. 

Uken gikk og avtalen var å møtes ute for å ta oss noen glass med vin. Fremdeles var praten lett og fin og tonen god. Dette var en mann jeg virkelig synes noe om, sånn etter sigende. Vi tok ett glass vin, gikk videre til et annet sted, drakk et glass til og gikk videre. Ble som studentuka når man har pubrunde. I hverfall, etter  noen glass med vin og en spasertur rundt i byen, så kysset han meg på en benk. Han var også god til å kysse, dette lovet jo godt. Vil du være med meg hjem?... Nei, jeg ville ikke det. Gnitent tenker noen, skitt la gå. Ja, jeg likte ham, han var fin å se på og god til å kysse, men jeg var ikke helt der.

Claudia Shiffer

 

KRÆSJ..... Det var den daten - "Det var synd du ikke ville bli med meg hjem, jeg fantaserer nemlig om å urinere på deg - hvis du har lyst kan du få lov å gjøre det på meg også"... 

Date nummer to - En mann jeg treffer på byen som jeg kjenner litt fra før. Egentlig spøker det i bakodet at han egentlig ikke er helt min type, litt lite kjemi å spore, men vi har mange like verdier. Jeg hadde luftet mine tanker for en venninne som påpekte at jeg måtte gi ham en sjanse og ikke dømme etter førsteinntrykket, noe jeg kan være tilbøyelig til å være enig i. Så da traff jeg tilfeldigvis denne mannen på byen og med ølbriller på var han veldig kjekk og det var en viss kjemi der den kvelden. Dagen etter inviterte han meg til å være med på en konsert og jeg takket ja, kvelden i forveien hadde vært så koselig. Han hentet meg her presis klokken seks. Denne gangen var jeg ikke Claudia Shiffer, men mer som Bridget Jones. Hadde bommet totalt på kleskodexen og følte meg som en rosa elefant - pakket inn i en lodden regnkåpe som kanskje var et nummer for liten. I tillegg plaget dem høye lyden fra konserten meg og jeg måtte gå med gule ørepropper, noe som resulterte i at jeg brølte - HÆ! hver gang han sa noe til meg. Den lille gnisten som var tent dagen før visnet sakte men sikkert utover kvelden, ikke vet jeg hva som var årsaken - kanskje fordi jeg følte vi overhode ikke snakket samme språk. Uansett, utover kvelden kjenner jeg de rivende smertene i lysken igjen og bestemmer meg for å avslutte kvelden, selv om det er relativt tidlig. Han vil følge meg til bussen, gentlemann som han er. Da vi er 200 meter unna buss stoppet løper han ut i veien og hanker inn en taxi, spør etter adressen og nærmest dytter meg inni. Jeg protesterer, men han insisterer. Jeg takker pent for hjelpen og gir han en høflig klem.

Bridget Jones

 

Vel hjemme tar jeg to sterke smertestillende og kryper under dyna. Det er himmelsk deilig å krype under dyna, rette ut kroppen og vente på at smerten snart slipper taket. Etter en time sover jeg.

Jeg spretter opp av sengen, skjønner ikke hvorfor jeg står på gulvet på rommet mitt da jeg åpner øynene. Føler meg forvirret og søvndrukken. Det er kalt og jeg slår armene rundt meg. Jeg kjenner hjertet dunker vilt i brystet og jeg kjenner meg redd. Jeg vet ikke hvorfor. Har jeg hatt et mareritt? Da hører jeg det som underbevisstheten min har prøvd å signalisere og som er grunnen til at jeg står på gulvet og holder rund meg selv med hamrende hjerte. Det er noen utenfor. Ringeklokken har aldri kjimt så høyt i mitt hode før. Det var som en messinghammer som slår på en messingromme, Jeg spinner rundt på gulvet, titter på nattbordsklokken som lyser mot meg. 2:55 viser den. Midt på natten, og det er noen som ringer på hos meg. Jeg sjekker telefonen, kanskje det har skjedd noe med barna, eller en i nærmeste familie. Ingenting. Ikke en eneste melding lyser mot meg i mørket. Akkurat i denne stund skulle jeg ønske jeg hadde sikkerhetslenke på døra. Jeg åpner den forsiktig så bare en liten cm blir åpen, klar til å smekke den igjen så fort jeg kan. 

DER, der står daten min fra kvelden i forveien og han er alt annet enn edru. Han ser ut som en hundevalp med sørgmodige øyne, skuldre som luter fremover og litt lys og pipete stemme - kan jeg sove hos deg?

Jeg stod der et helt minutt og analyserte situasjonen. Hva visste jeg om denne mannen? Var han ute etter noe? Jeg husker at min venninne gikk god for ham, så tenkte jeg på oppvasken jeg ikke hadde orket å ta dagen før og mens jeg stod der å analyserte situasjonen kom sinnet. Hvilken rett hadde han til å komme uten å gi beskjed?. Jeg pekte på barnesengen og sa at han pent fikk sove der. Dagen etter kjørte jeg ham hjem og siden har vi knapt vekslet noen ord. Han er en fin mann, med mange fine verdier- men ikke min match.og kjemien stemte ikke. Det skal han ha, han var modig som turte å gripe sjangsen og besøke meg midt på natta -  jeg vet ikke om jeg hadde turt. Cape Diem.

Jeg er på jobb, ser nedover klærne mine. Er dette greit nok til å gå på date med. Gir meg et vurderende blikk i speilet. Har en tendens til å la fingrene gli gjennom det korte håret mitt når jeg blir stressa. Jada, jeg ser ok ut og føler meg som meg selv denne gangen. Hverken Claudia Shiffer eller Bridget Jones, men som meg selv. Møter en mann på avtalt sted. Wow, en skikkelig kjekk mann. Velkledd og velfrisert.Vi går på en cafè og bestiller oss en kaffe. Vi setter oss ned for å prate - jeg tror jeg tilsammen snakket 10 minutter av en halvannen times date. Det jeg ikke vet om hans fortid, hans ex og hennes problemer, barnevern og antidepressiva og russiske hackere er ikke verdt å vite. Til slutt sa jeg at han nok ikke var klar for et nytt forhold. Han fulgte meg til bilen og jeg hørte aldri noe mer.

Meg selv

Jeg gir ikke opp damer, jeg er fremdeles åpen for kjærligheten, men jeg jakter ikke mer. Det skjer når det skjer- da skal jeg være den første til å fortelle dere det. Nå tør vel ingen å invitere meg ut på date i frykt for å komme på bloggen min. Ingen fare - det er bare hvis du gjør noe spesielt, at du havner her. Så da trenger jeg ikke å få kjærestespørsmålet i fremtiden. Jeg har det bra, jeg er lykkelig med livet mitt - selv uten en kjæreste. Vil heller være alene enn å ha en feil mann ved min side.

Forresten hørte jeg at det var en som sa - "når du har klippet håret ditt så kort som du har gjort, så har du mistet over 50 % av mannfolkene på singelmarkedet" - jeg lo så jeg fikk vondt i magen. Jeg elsker mitt korte hår <3...

Ønsker alle en fortreffelig Søndag :-)

 

Festival livet under lupen

Jeg sitter lent inntil gjerdet.  Bassen dunker i ørene og jeg kjenner meg full av liv. Her sitter jeg å betrakter deltakerne av festivalen. Høye, tynne, lave, tykke, gother, Business folk, dress kledde, jenter i hatter og slitte olabukser. Jenter i kjoler, jenter med turjakker og andre i Marius gensere.

Det virker som om festivaler tiltrekker seg alle slags mennesker og fra forskjellige sosiale lag. De aller fleste med en drink i hånden eller fem under håndtaket. Noen ler høyt mens andre lener seg mot en skulder med et sløvt blikk.  Andre kommer valsende på høye hæler mens jeg ser tungespisssen stikkende ut av munnviken,  som om tungen kan være en rettesnor for hvor beint man kan gå når man har inntatt en øl eller ti for mye. 

Køen utenfor toalettet er like lang som når Justin Bieber skal holde konsert. Jeg vil ikke engang tenker på antall milliardene av bakterier som florerer på de usle toalettene som mest minner om en utedo fra 60 tallet. Alt flyter i en eneste smørje nedi et stort kar.

Alle dere med en øl i hånden og fem under armen, ære være med dere,  jeg kan bare tenke meg frustrasjonen  når ølen atter en gang må ut. For å ikke snakke om alt man kan bli smittet av idet man setter rompen ned på setet som tusenvis av andre før har sittet, sier med bare ett ord - herpes.

Gledesdreper tenker du sikkert nå og jeg er enig med deg. Men som sykepleier kan jeg ikke tenke annet, så da får du heller se på meg som om jeg er yrkesskadet.

Forran meg var det et opptrinn som slettes ikke er uvanlig på en festival, og som man må ta høyde for- det er derfor jeg har på meg regnkåpen i solskinnet. En flott dame i vaklende sko, med åletrange jeans og med litt for mange øl innabords. Hun ser ikke fempakningen med øl som står rett i synsfeltet hennes og går rett på den. Ølet flyter, deltakerene spretter opp som om de har blitt bombardert av noe værre enn øl. Munnhuggeriet er i gang og jeg følger spent fortsettelsen.....

Men alt i alt kooooser jeg meg :-)

 

Å leve med en dødsdom

Tåken ligger lavt over fjellene, de våte løvbladene funkler i det skummende lyset. Jeg trives her. Inni denne trange dalen med de mektige fjellene ruvende som massive voktere. De er truende, farlig, men de er også beskyttende og inngir en form for respekt, trygghet for oss innbyggere i denne lille bygden.

Jeg var på kino jeg også. Så den fryktinngytende filmen. Den satte ett støkk i meg også. Hele bygden snakket om den i ukesvis etterpå.  Men det skjer heldigvis ikke i min levetid. Jeg diskuterte det med Eivind, som tross alt jobber slike ting.  Han sa også at det nok ikke skjer i vår levetid.

Jeg jobber på det lille sykehjemmet i bygda, alt er stille og fredelig. Jeg gjør de samme tingene hver dag. Har mine rutiner og livet går relativt lett med lite utfordringer,  selv om jeg vet at enkelte onde tunger vil ha det til at jeg er funksjonshemmet. Jeg hever meg over der, vender det døve øret til. Ler litt av den betegnelsen der mens jeg setter Aftenposten forran hr. Olsen. Han ser på meg med dype furer i det værbitte ansiktet og smiler et tannløst smil. Takk, sier han, slik at jeg forstår.  Jeg smiler, bøyer meg ned og gir han en klem,  den er varm og duften av etterbarberingsvann blir hengende i. 

Jeg føler vibrasjon i gulvet, alt er rolig. Tok visst feil, trodde Helga kom trillende i rullestolen sin. Hun hadde vært noe oppgjaget i kveld. Sa at naturen oppførte seg merkelig. Helga var en av disse skjønne, gamle damene som satt å så ut vinduet dagen lang. Hun var fantastisk når det gjaldt å forutsi vær of hun visste alltid når sommeren ble varm og vinteren ble bitende. Hun var mer pålitelig enn den beste værmelderen på tv. Akkurat i dag forstod jeg ikke Helga. Hun var blek, oppdaget og klarte knapt å fullføre en setning. Sykepleieren på huset hadde tilslutt bestemt seg for å gi henne sterke beroligende.

Inne på rommet hennes får jeg en nyve i pannen, jeg liker ikke det jeg ser. Hun sitter der. Liten og krokbøyd. Ser utover havet med et tomt blikk mens hun om og om igjen gjentar at "dette går ikke bra". Jeg rister av meg følelsen av at hun har rett, jeg folder anorakken tettere rundt meg og nyter følelsen av jobbfri i det skyvedører glir til side.

Ute er det en nydelig kveld. Som så ofte før mister jeg nesten pusten av det magiske synet som møter meg her ute. Langt borti horisonten kaster solen sine siste stråler og setter himmelen i brann. Det er et majestetisk øyeblikk, som er over på et par øyeblikk. De massive fjellene som reiser seg oppover i loddrette stup og speiler seg i det mørke vannet.  Helga kan ikke ha rett i sine spådommer. Naturen er jo like vakker som alltid. Jeg snuser inn den deilige friske luften av salt sjø og beveger meg hjemover. 

Huset er et klassisk Norsk hus ute på landet. Lite, rødt og med hvite karmer. Egentlig minner det meg mer om en hytte enn om et hus. Det er alltid så trygt og godt å komme hjem. Det er totalt seks hus i samme området, da er jeg ihvertfall ikke helt alene om jeg skulle trenge hjelp. 

Jeg henger av meg jakken på stumtjeneren og går inn på kjøkkenet. Der er det igjen, denne merkelige følelsen av at noe vibrerer,  bare mange dobbelt så stekt. Jeg ser at vannglass jeg satte fra meg på bordet i morges vibrerer og til slutt faller i gulvet. 

Jeg får plutselig en følelse av panikk, jeg vet ikke hva som skjer og går ut på terrassen. Det jeg ser der får meg til å ta beina fatt og løpe gjennom huset. Alle naboene løper, de løper som de aldri før har løpt. Alle er de der. Oppetter lia løper de, gamle som unge, foreldre med barn på ryggen.

Jeg løper jeg også, løper som om jeg har en demon i hælene.  Det jeg har kjempet for og vært redd for i så mange år er blitt en realitet.  Jeg kommer meg ikke tidsnok opp i fjellet. Jeg fikk ikke advarselen på lik linje med de andre. Jeg løper med viten om at jeg mest sannsynlig omkommer fordi ingen brydde seg om meg. Det var for dyrt, det var for vanskelig, det var bare lyd tilgjengelig foreløbig.  Jeg begynner å hulke, pusten river i lungene og pusten kommer i støtvis.  Den store flodbølgen tar meg igjen og det siste jeg rakk å tenke før min eksistens opphørte var: "Er jeg så lite verdt, bare fordi jeg er døv?"...

Flyalarmen som varsler naturkatastrofer er ikke tilrettelagt døve, nødnummer er ikke utbygget for døve, brannalarm på hoteller er ikke utbygget for døve. Da er mitt spørsmål - er døve mindre verdt enn oss?  NEI!! Noe må gjøres før liv går tapt.

 

Jeg er glad i deg mamma <3

Det er sånn det skal være

Vekkerklokken ringer 06.00, drar meg nådeløst ut av den etterlengtede søvnen. Armen treffer den lille knappen på mobilen som kalles for slumreknappen, bare fem minutter til- slik fortsetter og fortsetter det. Dyna slenges av i det lyden av trøtte og subbene små barneføtter sleper seg langs de kalde flisene i gangen på vei mot toalettet. Bena mine har ikke truffet det kalde gulvet før tre jenter maser på hverandre om å bli ferdig på do. Jeg setter meg på sengekanten, håret er som vanlig en høysåte og blæren føles på størrelse med en fotball. Det er med nød og neppe jeg klarer å la være å hive meg inn i diskusjonen om å bli først ferdig på do. Jeg tasser inn på kjøkkenet, barfot og setter på vannkokeren.  Børster av noen smuler med inntørket syltetøyet som nå klistrer seg til føttene. Tenker at - I DAG skal jeg vaske og rydde kjøkkenet. Oppvasken truer med å velte og vannkokeren må graves frem. De gamle husmødrene hadde vridd seg i graven om de hadde visst hvordan jeg skjørtet min heim.

Lyden av det boblende vannet setter fart på blæren og den føles nå på størrelse med en gigantisk vannballong. Jeg tasser på de kalde flisene på vei inn på toalettet.  Masingen der inne har stilnet så jeg antar at alle mine håpefulle har gjort sitt fornødne. Børster bort grus som har festet seg mellom tærne og tenker at i dag - DA SKAL jeg vaske og rydde gangen. Rydde vekk alle skoene man risikerer å snuble i, for å ikke snakke om å finne to like par. Det er et under at mine barn ikke dukker opp på skolen i to forskjellige sko.

Vel inne på badet treffer hverdagen meg med et balltre. Skittentøyshaugen skriker etter frelse og synger dommedagskor i samvittigheten min som harde hjerteslag. Jeg blir overmannet av trangen til å lukke øynene og vandre i blinde frem til do, håpe at kleshaugen forsvinner på magisk vis. Jeg når toalettet med et nødskrik og endelig er det min tur. Jeg tenker at - I DAG MÅ jeg vaske klær. Snart anmeldelser til barnevernet fordi barna mine går med forskjellige sokker på skolen. Ikke min feil- maskinen spiser opp sokkene mine har jeg funnet ut.

Jeg ser meg i speilet og griper etter såpen. Oppdager at den nesten er tom, tenker - jeg MÅ kjøpe såpe på vei hjem fra jobb i dag.  Skriver det ned på handlelisten jeg insisterte på å følge, laget i fjor engang. Ser at det allerede står håndsåpe oppført 5 ganger allerede.  Tenker - i dag MÅ jeg huske å ta den med. 

Tasser inn igjen på kjøkkenet, graver frem vannkokeren og lager meg en god dose flybensin. Kaffe så sterk at hjernen våkner med et gigantisk smell og hjertet dundrer som om jeg nettopp har passert mållinjen i et Helmarathon. 

Matpakkene blir smurt og barna steller seg for dagen. Ut i gangen og opp i bilen. Starter bilen, skrur på radioshowet med p5. Skoggler av Kjellemann og koser meg med flybensin.  Barna slippes ut av bilen da hjernen min registrerer det øynene mine har sett lenge. I MORGEN MÅ JEG SKJERPE MEG, der har datteren min tatt på seg en strømpebukse i den tro at det var en tights. Godt hun har bukser på Sfo. Tenker at - I morgen MÅ jeg passe på.

Avgårde til jobben bærer det gjennom svinger og bomring. Hver gang jeg passerer bomringen får jeg et anfall av kortslutning i hjernen. Blodet begynner å boble under urettferdigheten av at alle tesla- eierene som tjener mer penger enn jeg noensinne vil gjøre, smiler pent, legger seg ut i kollektivtrafikken og vinker til bomringen. Der er jeg, en overlesset og overarbeidet småbarnsmor som ikke har mulighet til å ta bussen fordi hvert minutt teller og blir straffet.  I morgen DA SKAL jeg passere bomringen før kl 6.30. Regner i hodet på når jeg må stå opp da.

Heldigvis får p5 gjengen meg i humør igjen. Jeg hører på Kjellemann som spurter rundt i en svingdør med rollerblades på seg. Hva er det den mannen der er laget av tenker jeg mens jeg ler høyt av alle de komiske lydene. I morgen DA skal jeg bli mer Kjellemann - ikke være redd for å dumme meg ut.

Vel fremme på jobben er det travelt, med lunsj og alt som hører med. Jeg rydder pulten min sirlig hver eneste dag og nyter det faktum at den er så ryddig - hvis man ser bort fra de tre kaffekoppene jeg har gjemt bak skjermen. Etterpå DA skal jeg rydde de vekk. 

Da klokken passerer halv fire skyter hjertet opp i halsen, pulsen baker i halsen og jeg gjør meg klar til kamp. Ser på klokken,  vet at kampen er igang.  Bilen spinner ut av parkeringsplassen og jeg venter på å komme meg ut av krysset. Blir stående tre minutter å vente på at noen slipper meg ut. Ber en bønn om at det er mindre kø enn vanlig.  Kaster et blikk på klokken med jevne mellomrom,  på et tidspunkt innser jeg det. Jeg rekker ikke Sfo i dag heller - men i morgen DA skal jeg rekke det. Ringer til min eldste datter og informerer. Du må nok hente i dag også. Der står de å venter på meg når jeg kommer og Sfo stengte for 5 minutter siden. Åh, stolt mamma hjerte ♥. Jeg er så glad i trioen min.

Hva skal vi ha til middag da? Plutselig kommer jeg på noe. Jeg hadde planer om å ta opp den salte fisken fra fryseren i morges. Jeg tenkte jo så hardt på det i går. Jeg skulle jo skjerpe meg i dag.

Dagens travelhet siger innover meg og jeg føler meg plutselig som en klump med gele. Tanken på å stoppe innom butikken og handle er større en dørstokkmilen for å reise på trening når man har akutt treningsvegring.  Jeg forserer hindret og sleper bena etter meg på vei til butikken. Sukker gjentatte ganger og tar meg selv i å drømme min hemmelige drøm. Hva om det var noen der hjemme som kunne laget middag og hjulpet med lekser.

Jeg retter meg opp i ryggen og blåser håret bort fra ansiktet. Så mange år har jeg levd med dette, ikke syt og klag, ta deg sammen menneske - i morgen ja DA kan du gråte. 

Jeg røsker med meg en pakke tomatsuppe fra first price og kjenner en boblende glede over å oppdage at de bare koster 4 kroner pakken. I rein lykkerus så kjøper jeg liksågodt 4 pakker. Overhører den lille stemmen som gnager - det er jo halvfabrikata,  det er jo ikke den sunneste middagen i verden. I morgen DA.SKAL.JEG. begynne å lage sunne middager. 

Vel hjemme putrer suppen på kok og øynene mine kjennes som bly der jeg hører min yngste datter leser. Oppvasken er nå ennå høyere og jeg orker ikke å starte med den akkurat nå. Jeg putter på en overentusiastisk mors stemme og oppfordrer til mer lesing. Virker interessert spør om bilder og diskuterer leksen. I morgen DA skal jeg være ektefølt entusiastisk. Hører en annen stemme som sier - mamma etter middagen må du hjelpe meg med Engelsken.

Middagen blir fortært og akkompagnert av en skje tran på oss alle for å døyve en mors dårlige samvittighet. Etter middag er tiden kommet for å lese Engelsk,  en affære som både tar tid og koster blod, svette og tårer. Vi holder ut og gjentar, gjentar og gjentar - øver og terper til det sitter.  Hodet mitt føles ut som om det nå er laget av bomull og øynene svømmer. 

Så er det dags for å lese gjennom et særemne å komme med tips, råd og innspill. Samtidig som man prøver å få et barn i seng.

Da klokken blir ni om kvelden er mor helt utslitt.  Hodet spinner og hun ligger utslitt på sofaen og trekker teppet over hodet. Orker ikke å titte over kanten fordi da treffer rotet henne midt i synsnerven og sender kaos signaler til hjernen.

I morgen DA SKAL JEG.... ingenting... Livet er her og nå, med en oppvask og klesvask som truer med å velte, med klissete smuler og berg av sko, med sunne og usunne middager om hverandre, med to forskjellige sokker og en vannkoker som må graves frem. Sånn er livet for en alenemamma som skulle ønske at dagen hadde flere timer så hun kunne se bunnen av skittentøyskurven innimellom. 

Nå skal jeg si dere en ting, jeg ville ikke vært en av tingene foruten fordi dette er mitt liv akkurat nå. Enkelt og greit.

Se og le :-D

Åh, det er så deilig å ha latterkrampe med barna sine. Le skikkelig nedi magen hele hurven. I dag var en slik dag.

Jeg poster noen videoer, så dere kanskje kan få noe å le av dere også :-)

video:snapchat400106098203219401

 

 

video:snapchat2909428690258643119

 

Ha en like morsom kveld dere også

Skal, skal ikke

Det var et av spørsmålene jeg stilt på Facebook for en tid tilbake. Jeg var så inderlig lei, lei av alle kjafsene som hang foran ansiktet som en uregjerlig gardin. Hva skulle jeg så gjøre med saken. Satt å beundret alle pixi- frisyrene og alle de som hadde en oppklippet bob. Ingen kjafser som plaget de, eller en hanekam man må tvinge ned om morgenen. Dere skjønner jeg er dessverre født med tre virvler, som om det er det største problemet her i verden ;-), men ihvertfall gir det meg en hanekam hver eneste morgen. Derfor våkner jeg alltid med følelsen av å bli kvalt av mitt eget hår. Det står rundt meg som en stor høysåte og det ser ut som om jeg har hatt den mest lidenskapelige natten du kan tenke deg. 

Ihvertfall. Spørsmålet jeg stilte Facebook,  skal jeg- eller skal jeg ikke klippe håret kort. Svarene var alt fra bastant nei til bare gjør det - ser vokser jo ut igjen.

Jeg Googlet og Googlet. En av de tingene som gikk igjen var at det ble mer jobb med å style det og sminke seg. Hvis ikke kunne man risikere å se mandig ut. Det ville jeg nå ihvertfall ikke se ut som. Siden jeg vet at jeg er veldig variabel om jeg har lyst til å sminke meg for dagen,  så droppet jeg hele tanken på pixie- hår, men! Ja, det er et Men - jeg ville jo gjøre noe anderledes. 

Vel jeg klippet meg ikke mye, men en forskjell ble det og jeg må si meg fornøyd med mitt nye speilbilde. Ikke så ofte jeg legger ut bilde av meg selv her, men for en gangs skyld så gjør jeg det.

 



Tatt når jeg er trøtt, sliten og har halvslapt smil- men jeg er uansett veldig fornøyd. Nå tar jeg meg en cowboy strekk på sofaen og ønsker alle en fin kveld.


 


 


 

En ting vet jeg -Det kunne vært meg

Du misforstod skiltingen og dessverre kom du til skade for å kjøre inn en enveiskjørt gate. Tilfeldighetene rådet denne dagen og flaksen var dessverre ikke på din side. Det var en folkefest i den gaten du kjørte inn i. Du var ikke oppmerksom på at det var enveiskjøring ennå. Folk hisset seg opp og omringet bilen. Din mor og du fikk panikk, rygget bilen bakover - men du sørget for at ingen ble påkjørt.  Da du kjørte ut, kom du til skade for å kjøre over en tå. Du tok ansvar og ringte 911, med det resultat at du nå sitter i fengsel,  har blitt banket opp og pådratt deg en ryggmargs skade. En dom på 7 år fikk du for et øyeblikks uoppmerksomhet.

Det kunne vært meg, det kunne vært naboen min eller det kunne vært kollegaen min. Eller, når jeg tenker etter kunne det vært hvemsomhelst Ali fra Pakistan, Obo fra Afrika,  Georg fra London.

I sånne situasjoner så føler jeg meg så liten, så utrolig maktesløs,  jeg er bare en person - hva i alle verden kan jeg gjøre for deg? Jeg kjenner på en dyp urettferdighet over det du har blitt utsatt for. Det kunne vært meg. 

Du har vært på forsiden av avisen her i Norge.  Hvor er vi? Hvorfor støtter vi deg ikke?  Hvorfor lar vi deg råtne i et Amerikansk fengsel og blir ødelagt for livet fordi du var et øyeblikks uoppmerksom og fikk panikk? Hvor er masjene, paraden - hvor vi krever deg utlevert til Norge?  Hvordan kan vi tillate dette?

Kanskje du føler deg sviktet av ditt eget folk, at de kan se på en slik urimelighet uten å ta grep.  Jeg ble rørt av historien din første gang jeg hørte den og den beveger meg like dypt i dag. Jeg kjenner på en dårlig samvittighet for at jeg ikke foretar meg noe, at jeg ikke mobiliserer massene for å få deg hjem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det, men jeg forsøker gjennom denne bloggen å gjøre de oppmerksom på deg. Kanskje de også vil kjenne på urettferdighet når de leser saken din og at massen kan samle seg for å få deg hjem, før du blir mer skadet.

Men én ting vet jeg - det kunne vært meg. 

http://www.vg.no/nyheter/usa/nordmann-doemt-i-usa-sitter-i-rullestol-saksoeker-helseaktoer/a/23661847/

 

"Du skulle fått tredd en syl gjennom pupillene og dødd av din egne skrik"

Slik begynner kommentarfeltene i tv2 nyhetene på facebook. Kommentarene hagler, den ene mer hatefull enn den andre. 

"Den satanisten der burde blitt penetrert med kniv og lemlestet bit for bit til faenskapet døde av sine egne skrik og smerter. Dødsstraff blir for enkelt. Død ved tortur"

"Skulle stroppa hun fast mellom 2 kraner, så hun virkelig hadde blitt strammet opp og til slutt i full panikk og hysteri hører man bare skrik fordi hun revner i to og dette får hun se og kjenne til siste sekund"

"Håper hun blir sendt til et sted så forferdelig at hun lengter etter komme til helvete"

"Kappe av haude til ho kjærringen også. Blod for blod"

"Må din sjel pines og brenne sakte i helvete for evig tid. Må djevelen håne og torturere deg vær dag. Vær time. Vært minutt til ingen ende​"

"Stapp hu sakte ner i kværna å me føtene fyst​"

Slik fortsetter det i det uendelige. Den ene hatefulle kommentaren etter den andre. Jeg refererer til nyhetssaken der en tydelig sinnsforvirret og schizofren kvinne halshugget et lite barn i Russland. Selve nyhetsartikkelen har fått meg til å kjenne magesyren trenge seg opp i halsen. Tårene rant stille for den vesle lille jenten. Av slike nyhetssaker blir jeg  fysisk dårlig og har ingen medlidenhet med denne kvinnen som har gjort en slik bestialsk handling. Jeg fordømmer den på det sterkeste og håper hun får medisiner, hjelp til å takle sin schizofreni og ikke slipper ut igjen i samfunnet. Det er straff nok hvis de får skikk på hennes mentale helse og hun kjenner på den dårlige samvittigheten over hva hun har gjort resten av livet. Hun får sin straff uansett utfall av denne saken.

Det jeg derimot fordømmer er alle dere som sitter bak deres skjermer og lirer av dere den ene hatefulle kommentaren etter den andre. Damen som har begått denne handlingen er psykisk syk- hun har en sykdom, hva har dere? Når dere kan tillate dere å lire av dere de værst tenkelige kommentarer? Ja, jeg forstår at dere kjenner et brennende hat for hva denne kvinnen har gjort, det kjenner jeg på og! MEN jeg tillater meg ikke å synke ned på hennes nivå. Å skrive at det er avskyelig, at man blir kvalm etc kan jeg forstå. Men har vi rett til å stille oss til doms over hva denne kvinnen fortjener av de verst tenkelige torturmetoder. Har vi ikke gått litt for langt da? Selv blir jeg kvalm av å lese hva mange mener denne kvinnen fortjener. Å mene at en kvinne - uansett hva man har gjort for grusomheter - fortjener å dø ved å få en syl tredd igjennom pupillene og at hun dør av sine egne smerteskrik er i mine øyne å dra det hele litt for langt. Hun har gjort den mest avskyelige handlingen jeg har lest om på mange år, men vet dere hva - jeg ønsker ikke "øye for øye, tann for tann" tendenser alikevel. Handlingen hun har begått er så grusom at jeg ikke kan snakke om det uten å gråte, men jeg ønsker ikke at hun skal "bli halshugget med en sløv kniv", eller "torturert til døde". Om hun får dødsstraff, ja, da er det fortjent - men da håper jeg det skjer så humant som mulig, selv om man har gjort en så bestialsk handling som hun her har gjort. Hvorfor? Karma er det så utrolig mange som roper høyt om i sånne tilfeller. Ja, karma! Jeg ønsker ikke noen det samme som hun har utsatt et barn for. Om karma virkelig eksisterer, så tror jeg ikke at å "Faen meg støpt hele kjerringa i betong og sleppt'a nedi skagerak" er den beste måten å få god karma på.

Er det slik at vi i dagens samfunn skal akseptere at slike bøddeltendenser og hatefulle ytringer blir delt i full offentlighet. Synes vi at det er greit? Hvilken signaler sender vi til våre ungdommer ved å sende ut slike ytringer?. Ikke kom her å fortell meg at ikke ungdommer er inne å ser på disse kommentarfeltene, fordi de er åpen for alle. Hvor er dere TV2 Nyheter, sitter dere ikke å følger med på disse mediene eller synes dere det er greit at den menig mann kan komme med slike ytringer på deres sosiale media?

Mine tanker går til de pårørende av denne vesle lille jenta. Håper de slipper å bli gjort oppmerksom på ytringer av typen "Ansette hu der som barnevakt- hun ser jo ut som en demon", "med de gule tenna hadde jeg aldri i livet ansatt den barnevakten". Tror hele den lille familien er i sjokk og i dyp sorg over tapet av deres vesle lille jente om de ikke i tillegg må pines av samvittigheten over at de ansatte en slik barnevakt. Mest sansynlig pines de nok allerede av skyld over at de ikke oppdaget trusselen før. Når de gjerne får slike kommentarer på toppen av det hele blir det hele ekstra tungt.

Alle muslimhaterene får også vann til mølla av denne saken."Muslim altså",  "Syke syke religion",  "Verdens fineste religion viser sitt rette ansikt igjen​", "Der har me den berømte Allah igjen, bare ond"... Ja, best å rømme- muslimer er farlige. Like farlige som kristene var da de prøvde å konvertere alle. Muslimer tilhører en religion. De fleste muslimer jeg kjenner og har møtt er ganske normale og oppegående mennesker som hverken er tilhenger av steining, halshugging etc. Er de farligere enn kristne?... Skal man skjære en hel religion over samme kammen for det noen grupper - som IS- eller det denne kvinnen har gjort?

Da er skjermen med alle hatefulle ytringer lagt ned, kvalmen har lagt seg litt og jeg ønsker alle god karma.

 

Nytt år, nye muligheter

Hæ?! Det er da lenge siden det var nyttår nå.

Joda, men jeg har gjort noe annet i år skjønner du. I stedet for å sette meg nyttårsforsetter,  sprekke etter to uker og føle meg totalt mislykket, har jeg i år gjort en annen vri. Jeg har gått i grubleboksen. Når jeg er i det modusen blir jeg så opptatt av mitt eget tankearbeid at jeg glemmer verden for en stakket stund.

Jeg har satt meg årsmål. Altså mål jeg skal bruke et helt år på å nå. Piece of cake tenker du kanskje, men helt ærlig.  Jeg er jo en av disse motstrøms menneskene som svømmer mot steamen og påberoper meg at bare jeg vet den sanne og riktige veien. Det var mange som påstod at jeg ikke var riktig vel bevart og heller ikke ved mine fulle fem når jeg kastet meg på ikke mindre enn to studier med tre barn alene og nattejobbing. Jeg skryter ikke på meg at det var spesielt lett, innimellom var det beintøft og jeg gråt mine mismodige tårer. Av og til var jeg så frustrert at min daværende kjæreste ba meg finne en psykolog omgående. Det var til og med en som mente at studiene mine måtte da gå så mye utover barna at hun vurderte anmeldelse til barnevernet.  Da lo jeg høyt og hjertelig.  Jeg tviler vel ganske sterkt på at de hadde hatt noe å sette fingeren på. Barna kommer først, alltid og uansett. 

Oioioi,  jegmaser meg jo vekk fra hele meningen med dette blogginnlegget. Bær over med meg, dere vet hvordan jeg er når skrivekløe tar overhånd.

Jo, det var disse målene da. Jo, jeg har lenge vært i søken om hva jeg skal oppnå dette året. Året 2016. Hjernen har jobbet og søkt,  med både laserstråler og røntgenbilder. Hva skal jeg dette året? 

1. Jeg skal kvitte meg med stjernegrisen og kjøpe meg El bil- siden disse politikerene i Bergen liker å straffe oss hardtarbeidendesmåbarnsmødre med opptil 2000 kroner ekstra i måneden. Det er jo helt hinsides at passeringene i rushtiden koster 45 kroner. Så resultatet er at jeg må levere barna hos mamma før fuglene fiser og komme meg gjennom bompengeringen før klokken halv syv på morgenen. Det har jeg gjort noen få ganger, vel det var ikke en vellykket start på dagen, for å si det mildt. Nok utlufting av min frustrasjon nå..

Videre til mål nummer to:

2. Jeg skal søke opptak på skrivekunst akademiet, krysse alle mine fingre og tær for at jeg blir kvalifisert med min gode skriveferdighet. Selv om min egen tro på mine skriveferdigheter er noe vaklende. Så hvorfor søker jeg? Jeg har stilt meg det samme spørsmålet du.

Hmmm. Jeg elsker å skrive. Når jeg skriver går jeg helt inn i min egen boble, hendene flyr over tastaturet så fort at bokstavene blander seg. Noen hint har jeg fått om korrektur, men de bare blåser jeg av og ler. Det er jo min tekst, og noen skriveleifer her og der vitner om en meget engasjert forfatterinne. Noen mener at jeg ikke trenger å gå på skrivekunst akademiet og at det kan hemme min kreativitet. Jojamennsann. Kanskje de har rett, men jeg vet hvordan min hjerne er skrudd sammen. Den er skrudd sammen slik at jeg trenger kunnskap og konstruktive tilbakemeldinger på det jeg holder på med. Du skjønner kjære leser at jeg er en splittet personlighet. Høyre kroppsdelen min er akademisk og venstre kroppsdel er kreativ. For å være kreativ må jeg vite hva jeg holder på med.  Huff, ordene triller ut som perler på en snor her. Du er flink som henger med ennå.

Mål 3: Det tyngste av alle målene og slett ikke sikkert det ergjennomførbart, men den som ikke våger intet vinner. Jeg skal prøve å få kjøpt meg en leilighet.  Jeg vet ikke helt hvordan ennå, men det skal ikke stå på innsatsen eller viljen ihvertfall. 

Men folkens, jeg kan da ikke bare ha sånne årsmål.  Da kan det jo fort bli litt kjedelig.  Jeg har funnet ut at jeg skal ha et hverdagsmål, som jeg skal prøve å dele med dere hver dag. Jeg skal finne minst fem ting å virkelig glede meg over hver eneste dag. Jeg skal prøve å finne noe nytt hver eneste dag. Heng med på bloggen, så vil du finne ut om jeg klarer det. 

Du må ha en riktig fin Søndag

"Du har kreft" sa legen

Og så  meg dypt og alvorlig inn i øynene.

01.02.2000 fikk jeg den dødelige diagnosen blodkreft- akutt myelogen leukemi, undergruppe 3.

I dag er det nøyaktig 16 år siden jeg startet behandlingen som forandret mitt liv. Bokstavelig talt var livet mitt revet vekk på under ett sekund.

Fra å være en oppegående og frisk jente til å på under sekunder innse at livet henger i en tynn tråd. Tanken på at det var kreft slo meg ikke.

Jeg skjønte at jeg var syk, men tenkte at det var kyssesyken. Få noen tabletter og bli frisk igjen.

Her er min historie om da jeg fikk kreftdiagnosen min. Noen vil mene at historien er privat og personlig, noe den også er, men det er ikke en hemmelighet- om andre i lignende situasjon kan finne gjenkjennelse på historien og finne styrke - ja da er den verdt å dele.

La oss gå noen måneder tilbake i tid. Det er November, mørkt og kaldt ute. Inne på Slåtthaug videregående skole sitter en 17 år gammel jente, jeg, og strever med å holde konsentrasjonen oppe. Hodet verker, leddene verker og hun føler seg syk. Slik holder det på, dag etter dag etter dag. Hun, som alltid har likt skolearbeid begynner å gi blaffen. Leksene blir skulket og karakterene peker nedover. Lærerne merker seg at hun forandrer seg.

Det gjorde jeg virkelig. Jeg var alltid sliten, hodet verket og kroppen verket. Hjemme ble det ordnet i stand til bryllup. Min mor skulle gifte seg med sin kjære og var i lykkelige omstendigheter. Det var så mye som skulle ordnes. Kaker skulle bli bakt, mat skulle lages og lokalene skulle pyntes. Jeg minnes med grøss på alt dette her siden jeg var så inderlig sliten. Dagen ble feiret med brask og barm. Det ble en nydelig dag og jeg er fremdeles glad for å ha fått min ste-far inn i livet. Det er tiden før bryllupet jeg ser på med grøss. Jeg prøvde å fortelle de rundt meg hvor sliten jeg var, men alle tenkte at det nok var ungdomsnykker, noe det godt mulig kunne ha vært. Det var en slik type slitenhet som ikke går ann å beskrive med ord, som om noen tømmer deg litt etter litt hver eneste dag. I takt med slitenheten økte smertene, av og til kunne det å plukke opp en blyant være smertefullt.

Desember kom, desember gikk. Denne måneden følte jeg meg merkelig nok mye piggere og friskere. Så da var det nok bare ungdomsnykker tenkte lærere og de rundt meg.

Så kom Januar.

Januar med sitt jerngrep rundt både natur og mennesker. De fleste mennesker trekker seg inn i sine hi og lengter mot lysere tider. Naturen holder pusten og venter på at jernkloen skal miste sitt grep. Denne måneden ble en fryktelig tung tid for mitt vedkommende. Den 1. Januar fikk jeg "tante rød", "jordbæruken", "den månedlige" eller på godt Norsk mensen. Mensen kom og varte, varte, varte og varte. Den 20. Januarr hadde jeg fremdeles sterke blødninger og fikk akutt legetime. Frem til 14. Januar hadde jeg skulket skolen, latt være å gjøre lekser og begynt å bli frekk med de rundt meg. Smertene i kroppen var nå mer eller mindre konstante, som om bena sakte slites fra hverandre. Jeg selv mente at det sikkert var voksesmerter, så jeg sa ikke noe verken til legen eller de rundt meg. Hos legen fikk jeg hormontabletter, da han mente at jeg hadde en form for hormonforstyrrelse som gjorde at mensen varte så lenge. Ingen blodprøver ble tatt. Senere den kvelden avtalte jeg med vennegjengen min at vi skulle på kino om en uke.

Så gikk uken. I løpet av den uken var det begynt å dukke opp blåmerker på kroppen. Jeg hadde blant annet fått et blåmerke på høyre låret som var vokst ganske kraftig. Det begynte som et kronestykke og var nå på størrelse med en appelsin. Så var det tid for å gå på kino. Jeg husker fremdeles at det var "American pie" vi skulle se. Før kinoen var jeg i godt humør og følte meg frisk som en fisk. Vel inne på kinoen, installert med popcorn og brus begynte jeg å kjenne på at jeg ikke var helt i form. Den velkjente hodepinen og smertene i kroppen kom plutselig for fult. Filmen begynte og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke husker en enste av de scenene. Jeg frøs og frøs, feberen steg og steg. Etter kinoen reiste jeg rett hjem på sofaen og ble liggende der.

Noen dager etter bestilte mamma legetime til meg og ba meg om å huske å gi beskjed om blåmerkene. Nå var blåmerket på låret så stort at det var på størrelse med en fotball. Inn til legen og ble undersøkt. Kyssesyke mente legen og ba meg slutte med hormontablettene siden de kunne gi blåmerker. De tok masse blodprøver også, bare for sikkerhets skyld sa legen. Dette var  Fredag 28. Januar.

Etter denne helgen ble livet aldri det samme. Den siste helgen som vanlig, ung og uerfaren tenåring.

Mandag 30. Januar stod jeg opp og stelte meg for å gå på skolen sånn som jeg alltid gjorde. Da jeg skulle pusse tennene denne morgenen var nok det øyeblikket at jeg skjønte at jeg var syk, jeg hadde jo kyssesyken. Jeg hadde omtrent ikke begynt å børste tennene skikkelig før jeg begynte å styrt blø fra tannkjøttet. Mamma ble veldig bekymret og jeg sa at hun ikke skulle uroe seg, det var kyssesyken som gjorde at jeg blødde sa jeg.

Rett før jeg skal gå ut døra hjemmefra ringer telefonen. Jeg vurderer ett øyeblikk om jeg skal bare la den ringe, men ombestemmer meg og tar telefonen. I andre enden av røret hører jeg stemmen til min lege. Han høres alvorlig ut og faktisk ganske tungpustet ut- som om han har løpt. Han snakker om at jeg skal på sykehuset, og det den aktuelle dagen. Han sier at jeg har time der klokken 09.00 og at jeg skal innom legekontoret på veien for å hente et brev. Samtidig spør han meg om jeg har noen som kan kjøre meg på sykehuset. Nei, jeg kan ta bussen sier jeg. Legen presiserer med streng og myndig stemme at jeg ikke, under noen omstendigheter, får lov å ta bussen. Jeg begynner nesten å le. Får jeg ikke lov å ta bussen?. Nei, sier legen - ennå mer bestemt denne gangen, det kan faktisk være direkte farlig for deg Monika. Jeg vil se deg her på legekontoret om 15 minutter og jeg bestiller taxi til deg nå. Jeg synes da at dette var svært dramatisk av denne legen.Kanskje kyssesyken kunne være farlig likevel? Jeg hadde googlet kyssesyken- kanskje milten min var i ferd med å sprekke?

I hvert fall. Taxien kom og kjørte meg opp på legekontoret. Der stod legen utenfor med brevet klart i hånden. Det var da svært til en dramatisk lege - eller?! kanskje legen visste at det var en noe trassig og opposisjonell tenåring han hadde å gjøre med. Jeg var blitt trassig - fordi jeg var så sliten. Vel fremme på sykehuset, på akuttmottaket, så skjønte jeg at dette var nok mer alvorlig enn jeg hadde villet forstå på legen. For det første så møtte jeg en sykepleier i døren, som straks tok meg inn på et rom. Jeg fikk ikke lov til å gå ut av rommet uten å ringe i den røde snoren først. Jeg synes det var så merkelig med alt det oppstyret. Jeg måtte på toalettet og ringte på sykepleieren som av alle ting kom med en dostol til meg. Skulle jeg virkelig tisse oppi den bøttestolen der, nei aldri i livet om jeg ville det. Hun fikk pent ta den med seg igjen.

Etter en stund kom det en portør som visstnok skulle trille meg opp på en avdeling, men han insisterte på at jeg måtte ha på meg grønt munnbind før jeg fikk lov å gå opp i sengen. Jeg gjorde som han sa, var lei av at alle maste på meg. Så der lå jeg da og så på alle lysene i taket forsvinne bak meg med et grønt munnbind foran munnen. De får meg i hvert fall til å se syk ut tenkte jeg der jeg lå.

Rommet jeg ble trillet inn på var gult, lyst og trivelig med masse bilder på veggen. I høyde med sengen var det montert et tv med dvd spiller, i hjørnet forran vinduet var det plassert en ergometersykkel og en lenestol i rosa skinn var plassert ved siden av sengen. Det eneste som minnet om et sykehus var det grøsselige, grønne nattbordet som de har på sykehus, jo, og menyen over middag som det stod skrevet Haukeland med store bokstaver. Det var til og med et helfliset, hvitt baderom med egen dusj inne på rommet. Jeg jublet jo litt for at jeg slapp å dele rom med noen andre da.

Jeg ligger i sengen og sløver med en tegneserie da legen dukker opp. Legen er liten og tynn, middelaldrene - lite hår og runde briller. Han ser snill og utrolig smart u,t er det første jeg tenker når jeg ser ham. Han triller et bord forran seg og instrumentene er dekket av et hvitt klede. Han presenterer seg og stemmen er mild og behagelig. Han her liker jeg og smiler. Han smiler tilbake og informerer om at han skal ta en prøve fra brystbenet mitt. Jaja, han får vel det da. Lite visste jeg om hvor smertefullt det var og det skal jeg heller ikke komme inn på. Etter at prøven var tatt sa han at jeg skulle få lov å reise hjem på permisjon. Jeg skulle møte opp igjen på sykehuset neste morgen, Tirsdag 01. Februar 2000, klokken 09.00. Kriteriene for permisjon var at jeg ikke fikk lov å oppholde meg i store folkemengder som kjøpesenter, butikk, kino, kafeer og lignende. Om noen i familien var syk, fikk jeg heller ikke lov til å reise hjem. Heldigvis var alle friske. Mamma hadde termin noen dager etter og jeg ville bare hjem til henne.

Dagen etter insisterer mamma på å være med meg på sykehuset, men jeg vil ikke at hun skal være med. Hun er stor, tung og høygravid. Jeg er sta og nekter henne å være med. Hallo mamma, jeg er snart voksen, jeg er 17 år og trenger ikke å holde mamma i hånden lengre. Ung, selvstendig og sta dame var jeg. Senere den dagen angret jeg på at jeg ikke hadde latt mamma være med. Taxi tilbake til sykehuset og inne på samme gule rommet sitter jeg da legen og to sykepleiere kommer. De ser alvorlige ut, legen nesten bister. Den ene sykepleieren fikler med nøkkelen hele tiden som om hun er nervøs og hun andre vet ikke hvor hun skal feste blikket. Dette registrerer jeg før legen min spør meg om jeg ikke har med meg noen i dag. Nei sier jeg bestemt. Kan du ringe til noen. Nei sier jeg igjen. Han ser på meg, jeg ser tilbake. Skuldrene hans luter litt sammen og han trekker pusten. Som om det han skal si ligger ham tungt på hjertet. Denne dagen ligger meg krystallklart i minnet.

Han ser på meg og tar sats. Plutselig slutter den ene sykepleieren å fikle med nøklene. De ser alle tre oppmerksomt på meg. Luften blir med ett tykk og vanskelig å puste i. Det er dørgende stille. For meg virket det som en evighet. " Du har kreft, akutt myelogen leukemi, som betyr blodkreft" sier legen mens stemmen hans dirrer en anelse bak de faste ordene. Jeg kan for første gang i mitt korte liv kjenne hvordan blodet bruser inni årene. Hjertet pumper, jeg blir først iskald og så kjempevarm. Hodet mitt føles som om det er pakket inn i bomull, jeg kjenner meg svimmel og kvalm. De alle tre står fremdeles å iakttar meg intenst med blikket. Jeg blir rasende, som en okse som kjemper for å bli fri fra tyrefekteren. Jeg tror jeg sier noe om at blodprøvesvarene er forvekslet og at legen ikke kan jobben sin. Jeg roper at de alle tre skal gå ut av rommet før jeg reiser meg og peker mot døren. De ser på meg, de ser at følelsene kjemper om plassen og de går ut. Det vil si, jeg ser gjennom glassveggen som skiller mitt rom ut til avdelingen at de to sykepleierne har et øye til meg. Jeg forstår jo selv at de må følge med meg.

Jeg kan prøve å forklare det som skjer nå med ord, men det er ikke sikkert jeg får det til. Det er ikke sikkert at noen ord er dekkende for det som skjedde. Aldri noensinne, før diagnosen, har jeg vært i kontakt med en slik rå urkraft, en slik vilje til å leve.

Jeg går inn på badet. Setter meg ned i knestående og hulker så det gir gjenklang i flisene. Jeg legger panna mot de kalde flisene, hikster, hulker og gråter. Jeg tenkte ikke, jeg bare gråt. En slik gråt som overmanner, lammer og skjærer inn i det dypeste. Mens jeg ligger der med panna mot de kalde og hvite flisene så kommer jeg i kontakt med en slik kraft. Jeg kjenner at det brer seg i kroppen som olje i vann. En slik trang til å leve, en slik trang til å overleve. Jeg blir fylt av styrke, pågangsmot og en uendelig sterk vilje. Jeg tørker tårene og går bort i speilet. Møter mine tårevåte, blå øyne i speilet og tørker det. Sier høyt og tydelig til meg selv " Dette skal jeg faen meg klare og jeg skal gråte etter at sykdommen er borte fra denne kroppen". Jeg går ut og trekker i den røde snoren. I løpet av sekunder senere er legen og de to sykepleierne der. Legen forklarer behandling og forventet behandlingstid. Prognoser og bivirkninger. Da jeg har fått all informasjon jeg trengte, trakk jeg pusten dypt og ringte til min bror og informerte om situasjonen.

Den 02.02.2000 startet jeg på Cellegift og samtidig bestemte jeg meg for å klippe av meg det lange håret slik at det ble mindre vondt å se det forsvinne. Slik starer historien som var slutten på ett liv og begynnelsen på et annet liv.

Disse dagene vender alltid tankene mine tilbake til den sterke urkraften som jeg ble kjent med og har beholdt vennskapet med. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg er i stand til.

Bææææ

Så var det denne saueflokk mentaliteten igjen :-).. I dag har jeg utfordret steamen. Jeg gjorde tydeligvis noe helt uvanlig. Jeg ser heller ned i telefonen enn å møte alle de flakkende blikkene. Hva er det nå jeg har gjort da?

Jeg er jo egentlig en Oslo- jente, merk deg ordet egentlig. Kroppen min er født i Oslo, men sinnet og hjertet tilhører Bergen. Så da er jeg Bergenser, ferdig arbeid.

Jeg tar rulletrapper ned til t- banen. Det sitter et hundretalls mennesker inntil veggen. Bare en håndfull mennesker står. De står riktignok å stirrer ned på mobilen sin, nesten helt urørlig.

Der kommer jeg, trangen til å sitte var ikke til stede etter en natt på toget. Klemt innimellom et vindu og en mann på nærmere to meter i høyden og to meter i bredden. Jeg følte meg som en skvist mygg det meste av natten.

Derfor gikk jeg forbi all veggpynten med lange og svungende skritt. Jeg kunne føle tusen øyne følge meg. Jeg er sikker på at jeg var den eneste som beveget meg. En dame stirret åpenlyst. Fra føttene mine til hodet og så på meg som om jeg ikke var riktig vel bevart. Jeg stirret trassig tilbake og smilte. Hun så på meg og stirret deretter ned i telefonen sin igjen.

T- banen suser inn på sporet. Jeg går inn og setter meg. Da jeg løfter blikket innser jeg at jeg har gjort nok en Oslo- blemme visstnok. Jeg har satt meg mot kjøreretningen, selv on det er mange ledige plasser rundt meg. Når jeg løfter blikket ser jeg omtrent tyve overraskende ansikt. De alle ser på meg. Jeg legger merke til at de alle sitter vendt mot meg. En på hver side av vognen, og alle med kjøreretningen. Så har du Hu derre forvirra OsloBergenseren som har gjort det helt motsatte.  Det går ikke lang til før noen lukker øynene, noen ser ut i luften og andre igjen stirrer på mobilen.

Jeg snur meg og ser at jeg faktisk er den eneste på hele t- banen som ikke sitter riktig vei og stirrer rett frem.  Jaja, jeg liker å være en forvirra OsloBergenser jeg fordi da opplever jeg jo noe morsomt hele tiden. 

Ha en fin dag alle sammen :-)

Ta dere en bolle!

Hva er det med folk som soler seg i glansen av andre, som ikke kan dele på skinnet. Som prøver å ta all æren for et arbeid selv. Eller

stjeler ros og skryt ufortjent. Jeg har fundert over dette i mange år. Mangler disse menneskene et gen? Et gen for empati, har de ikke lært seg å dele

eller er de bare så selvopptatt at verden dreier seg om deres nese?

 

En god venninne av meg jobber nattevakt i ganske full stilling, hun har tre små barn hjemme og mannen studerer. Mannen gjør det ganske godt på skolen. Han bruker all sin ledige tid på å studere. Ettermiddagene til mor består i å hente barn, lage middag, hjelpe barn med lekser. Mannen, jo han spiser og leser. Mor spør ham om å hjelpe til, hun får til svar at han er så opptatt med å studere. Han bruker mot henne at han hjalp henne da hun studerte. Ja, det er jo sant- men det han ikke tenker på er at mor da leste etter at barna var i seng om kvelden. Han jobbet langt vekke og kom ikke hjem før etter at barna var i seng. Så situasjonen kan ikke sammenlignes.

Jeg møter venninnen min i parken en ettermiddag i høst. Hun virker sliten, er blitt litt tynnere siden sist og det smittende smilet hennes er ikke like skinnende. Vi setter oss på en benk og diskuterer. Etter at jeg forlater henne kverner tankene i mitt indre. Hvorfor det er slik at det er så lett å se verden ut fra ens egen nese og ikke se ting for det de virkelig er. Hun har begynt å hinte frempå at hun har lyst til å gå fra ham. Mitt høyere ego slår salto. Gå fra ham, gå fra ham jubler det inni meg.

Det går en stund og neste gang jeg møter venninnen min er hun ennå tynnere og ennå blekere. Det virker som om livsgnisten har forlatt henne. Jeg ser bekymret på henne og lurer på hva som er galt. Underleppen hennes skjelver en liten anelse. Haken begynner å dirre, jeg vet at hun kjemper en indre kamp mot å dele og å være lojal. Hun er et av de mest lojale menneskene jeg kjenner, men hun er blind, naiv og ikke oppmerksom på det farlige forholdet hun er inni.

Hun overvinner kontrollen og sukker dypt. Jeg legger armene godt omkring og gir henne en klem. Hun forteller at i både hans familie og hennes familie har de begynt å rose ham opp i skyene. Han er så flink på skolen, han er så flink i det faget og det faget. Det er ikke måte på hvor mye skryt han får. Han stråler forteller hun. Leppen begynner å skjelve igjen og tårene sildrer stille nedover kinnene hennes.

"Det er ingen ord til meg, ingen vennlige i hvert fall. Ingen som ser alt jeg gjør fordi han skal få gode karakterer. Tro meg, jeg har kjeftet og smelt på ham for å få litt hjelp. Jeg har grått og tryglet. Jeg ønsker selvsagt at han skal få oppfylt ønske sitt, men det kan ikke være på bekostning av meg. Jeg jobber for ti mennesker her hjemme og får ikke annerkjennelse fra noen. Jeg er blitt forvandlet til det usynlige veggprydet som ingen bryr seg om" sier hun mens tårene renner. Jeg aner mye innesteng sorg, frustrasjon og sinne. Vet ikke hva jeg skal si, holder bare stille rundt henne.

Spør forsiktig om han noen gang skryter av henne, hjemme eller blant andre. Nei, aldri. Han snakker kun om seg selv og sine fremtidsdrømmer. Hvor flink han har vært og hvilken karakterer han får. Hun forteller om tvilen hun har inni seg, skal hun gå eller skal hun bli? Klarer hun seg alene med ansvaret for de to jentene og den ene gutten sin. Gutten er så liten og så vilter. Vil hun klare det økonomisk? Jeg føler at jeg ikke kan gi henne råd, valget må hun ta selv. Jeg forteller henne at uansett hva slags valg hun tar så står jeg ved hennes side og støtter henne.

Jeg sitter å ser ut av vinduet, himmelen er grå og tung, truer med regn. La det regne, jeg bryr meg ikke om truslene, om det regner skal jeg gå ut i regnet å danse. Jeg skal vise verden at jeg ikke er som den. Jeg skal vise verden at det finnes så mye kjærlighet og medmenneskelighet her at vi vasser i overflod om vi bare tør å dele. Sinnet inni meg er i ferd med å løse seg opp jo flere ord som blir rablet ned på bloggen. Senest i dag opplevde jeg en av de som stjeler æren, stjeler rosen og soler seg i glansen av en annens fortjente anerkjennelse. Jeg fikk ros fordi jeg var ressurssterk og mestret barna mine helt alene. Vedkommende som gav meg ros hadde ikke fullført setningen sin før en annen begynte " Når jeg var ung, ja da var det andre tider da. Da måtte jeg levere fra meg jenten min da hun bare var 4 måneder og jeg jobbet knallhardt. Det var så vondt å levere henne fra meg". " Jammen, du var ikke alene med henne vel?" sa ros-avsenderen. " Nei, men det føltes slik". Så var samtalen lagt død og stillheten som fulgte var pinlig. Jeg reiste meg med en unnskyldning om at jeg måtte på toalettet.

Jeg spruter litt kaldt vann og stirrer sint inn i speilet. Hvorfor kunne ikke denne personen latt meg få lov til å få den fortjente anerkjennelsen. Jeg gjør en fordømt bra jobb med barna mine til tross for at jeg er alene med de. Jeg trenger å høre rosende ord jeg også uten at andre prøver å stjele den fra meg. Jeg opplever dette gang, på gang , på gang. Både fra meg og fra andre. Hva er det med de menneskene som absolutt må ta æren for andres arbeid, få skryt dreid over til deres nese eller kun skryter av seg selv og ikke tenker på sine nærmeste. Jeg blåser håret vekk fra fjeset, retter meg opp i skuldrene og bestemmer meg for at dette ikke skal ødelegge dagen min.

 

 

 

 

Se meg da mamma

Jeg leker på Sfo, klokken er mange. Titter med jevne mellomrom på klokken, selv om jeg ikke lært meg den ennå. Guro tilbyr meg litt saft, åh, det var godt. Jeg venter og venter på mamma. Hun er på jobb. Hun jobber også på en skole, ikke på Sfo da. Nei,  hun er lærer.  Hun kommer alltid å henter meg litt Sent, men jeg er heldigvis ikke den siste som går. Det hadde vært litt flaut.  Noen ganger vil jeg være med mamma hjem med en gang, og så hender det at jeg vil være lenger.

Jeg ser mot døren, er mamma kommet nå? Det står ingen der, jeg snur meg og drikker litt mer saft. Plutselig hører jeg mammas stemme. Jeg snur meg å smiler, plutselig kommer jeg på at jeg ikke har puslet ferdig og skynder meg tilbake til plassen min. Jeg skulle jo vise mamma hvor flink jeg er.

Mamma maser på at jeg skal komme, bare litt til mamma. Mamma blir bestemt i stemmen. Jeg får vise henne det i morgen.  Vi går ut i gangen, mamma spør om hvor luen min er. Jeg ser meg rundt i fortvilelse, kan ikke finne luen min noensteder. Der ligger den, sier mamma med streng stemme.  Den skal ikke ligge på gulvet, den skal ligge i hyllen. Det er så mye jeg skal passe på når jeg bare er 5 år. Jeg prøver så godt jeg kan mamma. Jeg plukker opp luen og legger den på plass. Mamma smiler til meg og jeg smiler tilbake.

Hun tar hånden min på vei ut av skoledøren. Vi snakker om skoledagen min og hva jeg har opplevd.  Det var så deilig å fortelle mamma at jeg ble så lei meg fordi C ikke kunne leke med meg fordi hun var ordensvakt. Mamma sier at det er sånn av og til i livet at det ikke går sånn som man vil. Det synes jeg er veldig dumt. Sekken min ble litt ødelagt i dag, men mamma har sagt at hun skal ordne det.

Vi setter oss inn i bilen. E og C er hos mormor,  de glemte husnøkkelen i bilen sier mamma. Oi, det var bra at de kunne gå til mormor.  Tenk om de ikke kunne gå dit, kanskje de hadde blitt kidnappet da. Mamma ser på meg i speilet og smiler. Klumpen i magen forsvinner og plutselig har jeg glemt at jeg tenkte på kidnapping. 

Vi kjører hjem og mamma begynner å lage middag. Jeg rydder av kjøkken bordet og mamma snakker med Celine hele tiden.  Mamma, se og snakk med meg også da. Jeg gnir meg i øynene og kjenner at jeg får klump i halsen. La meg i hvert fall sitte på kjøkkenbenken og se på at du lager middag mamma. Jeg er sliten i beina mine.

Er du trøtt lille venn spør mamma med myk stemme. Klumpen i halsen blir større og det blir varmt på kinnet mitt. Nei, sier jeg høyt og tydelig. Jeg vil ikke legge meg ennå, jeg vil kose med deg mamma. Mamma setter meg opp på kjøkkenbenken og vips, da ler jeg høyt av glede. Mamma gir meg en bok og jeg klarer å lese bokstaver og sette de sammen til ord. Det er så gøy. Jeg klarte å stave Rampete Robin og mamma skrøt av meg.

Mamma setter meg ned på gulvet, middagen et ferdig.  Nå må du dekke på bordet vennen. Det er min husoppgave, alle har hver sin. Mamma sier at vi får det mye koseligere her når alle gjør litt og det blir ryddig her. Jeg blir sint. Vil ikke dekke det dumme bordet. Vil sitte på kjøkkenbenken og lese mer. M..., sier mamma med streng stemme. Jeg tramper i gulvet og marsjerer mot skapet med tallerkener. Sinte tårer renner nedover kinnene og jeg slenger alt på bordet. 

Mamma setter middagen på bordet og jeg sitter i sofaen med armene i kors, ser sint på henne. M..., er det sånn man dekker bordet sier mamma oppgitt.  Jeg ser på bordet, alle knivene og gaflene ligger hulter til bulter,  tallerkene ligger midt på bordet. Jeg ser på mamma, vil så gjerne være flink og snill. Jeg begynner å dekke ordentlig på, akkurat som mamma har lært meg. Vi setter oss ned, i dag har mamma tent levende lys og det er så koselig.  Jeg setter meg tett inntil mamma, vi spiser middag og prater. 

Etter middag leser mamma bok for oss. En bok som handler om en jente som kommer fra Korea, der er pappa fra også. Jeg lurer på hvordan det er der. Vi skal spise fruktsalat til kvelds har mamma sagt. Jeg sitter i armkroken til mamma, C sitter i den andre og E sitter over beina til mamma. Det er så koselig når vi gjør sånne ting.

Jeg hører på fortellingen om den Koreanske jente,  hører på musikken og flyten i mammas stemme. Den blir svakere og svakere, kommer lengre og lengre bort. Zzzzzz



 

Åh, deg kunne jeg elsket

Man sveiper til høyre og til venstre... Mann etter mann er de der, alle "freister løkka" akkurat slik som mor her i huset.

Setter meg godt tilrette i sofaen med en rykende kopp kaffe,  nå er det mor sin tid i heimen. Nå skal hun finne seg en kavaler,  en som hun kan le, tulle, tøyse med, en å diskutere med og bli sint på. Ja, det gjør hun nok en gang i blant.

Vel,  over til meg igjen.  Logger meg inn på Tinder,  en applikasjon som inneholder tusenvis av single mannfolk,  det skal nok ikke bli så veldig vanskelig å finne ham her inne. Jeg vet jo nøyaktig hva jeg ser etter... Eller?

Faktisk så aner jeg det ikke. Jeg kan lire av meg det ene flotte ordet etter det andre.  Han skal være snill, Kjærlig, han skal være ferdig med tidligere forhold bla.. Bla..bla..

Opp på Tinder popper det opp en mann. Oi, han så ikke så verst ut, han gir jeg en høyre sveip. Neste, hm.. Han hadde snille øyne og utstrålte varme, men han hadde litt rar nese. Nei, han får en venstre sveip.

Oi, jeg har glemt å fortelle hva Tinder er. Der sveiper man til høyere hvis man liker det man ser og til venstre hvis man ikke liker det man ser. Hvis han liker deg- ja, da får dere lov å snakke sammen.

Venstre sveiper min- oi, deg kunne jeg egentlig elsket. Kanskje du var den riktige for meg her i verden,  men jeg likte ikke det jeg så ved første øyekast derfor vraket jeg deg.

Det beste forholdet jeg har hatt var med en som jeg ved aller første øyekast tenkte ikke var noe for meg. Etter en kort stund var han alt jeg hadde drømt om og ble bare kjekkere og kjekkere. Han sluttet aldri å være kjekk heller.

Nok en digresjon. Neste mann kommer opp på skjermen. Bilde viser en mann som står halvnaken og tar bilder av seg selv i speilet mens han lager trutmunn. Jeg blir sittende å fundere på om han bruker lengre tid på badet enn meg. Venstre.

Neste. Nok en mann som står på en fjell topp og ser ut som om han er neste utøver i bodybuilding. Tenk om han prøver å få meg like atletisk, er han virkelig sånn som han ser ut på bilde? Han var jo fantastisk fin å se på da. Ja, han får høyre, med et håp fra min side  om at han aldri prøver å omforme meg til en fjellgjeit hvis han blir min utkårede. 

Sånn fortsetter det. Etter en stund har man jo noen å velge mellom når man skal snakke. Hmmm.. Elle, melde, deg fortelle.

Det er noen som har kommet meg i forkjøpet. Pling, pling hyler telefonen min.  Jaa, det er sikkert den fremtidige mannen i mitt liv. Jeg åpner meldingen spent.  Der står det "hei 😊.  Hvem er du og hva ser du etter her på Tinder".

Haka detter ned på knærne og jeg begynner å hakke løs på tastaturet mens hjernen jobber på høygir.  Hvem er jeg. Altså,  hvis jeg er for positiv et jeg selvopptatt og hvis jeg er for negativ  så har jeg ikke selvtillit nok. 

"Jeg er en som spiser sjokolade en helt vanlig Tirsdag,  som jeg innimellom prøver å trene bort. Jeg liker både sofaen min og en fjelltopp, men alt med måte. Jeg ser etter en mann som er snill, Kjærlig og som er ferdig med tidligere forhold". Svar avlevert til min fremtidige mann.

Det er bare vissvass. Det vet jeg selv. Ja, selvfølgelig ser jeg etter de kvalitetene . Alle de kvalitetene kan være der- men jeg finner mannen like attraktiv som en grå stein. Jeg har vært forelsket i en mann med langt hår og skjegg, høy og atletisk. Jeg har elsket en skallet mann med treningskropp og jeg har vært forelsket i en mann med pappakropp. Jeg forelsker meg mao ikke i utseende og hvordan skal jeg da vite hvem jeg skal sveipe høyre eller venstre på? Tenk om jeg avviser den humorbomben med massiv utstråling,  da har jeg gjort en tabbe da- de er ikke lett å finne altså.

Jeg sitter der med kaffekoppen, som er i ferd med å bli dvask og lunken. ser ut av vinduet. 

Jeg avtaler et møte med en mann. Dagene går sakte, jeg er spent på å treffe ham jeg føler jeg har lært litt å kjenne. Han er skikkelig kjekk altså.

Der står han, ti år eldre enn på bildene og det jeg vet om ham og hans ex kone nå er ikke verdt å dele. Dette massive informasjonsveldet kom i løpet av en liten time.

Sveip høyre,  sveip venstre.  Han der var virkelig hyggelig. Vi snakker og snakker og snakker. Etter en måneds tid ber han meg endelig ut på date. Ikke en hvilken som helst date. Neida, en tre retters med masse god vin til. Vi deler glass etter glass. Han inviterer meg med hjem. Jeg takker ja, yr og glad og lett til sinns. Vi prater og prater, når vi kommer hjem til ham er det tydelig for meg hva han har i tankene. Vel, den som endte opp med ingenting var ham for å si det slik. "Takk for en hyggelig kveld, men du er ikke noe for meg" var svaret jeg våknet opp til. Skadefryd!!

Kaffekoppen er blitt kald, telefonen plinger. Mor i heimen legger den fra seg å tenker i sitt stille sinn: "Er det noen for meg der ute? "... Ironisk ikke sant, når jeg nettopp har sveipet høyre og venstre blant hundrevis av mannfolk. 

En lærers refleksjoner

Kan jeg kalle meg lærer etter knappe to måneder i yrket?

Jeg har teorien, men ikke erfaringen. Jeg kan ikke komme inn i et rom og kjenne stemningen, men jeg observerer. Observerer og lærer hver eneste dag jeg også. Jeg observerer kjærlighet, jeg observerer krangling, jeg observerer spisse albuer, jeg observerer rett og slett livet i et lite miniatyr samfunn. 

Elevene er så utrolig forskjellige, noen er stille og rolige, andre spissere i målet. Noen gjemmer seg bak en usikker fasade, andre  er tøffere utrustet. Jeg har erkjent at de er mennesker med helt ulike personligheter, alle unike og spesielle. Noen av de lærer best ved å se, noen jobber best ved å samarbeide med andre, noen lærer ved praktisk utførelse av emnet.

Jeg sitter å ser meg rundt i klasserommet. Så mange elever på en enslig lærer. Man har så lyst til så mye, men får til så lite fordi tiden strekker ikke til. Tilpasset opplæring, jaha, jeg kan teorien, jeg vet hva kunnskapsløftet sier. Joda, vi skal lære barna all den kunnskapen de skal ha for å overleve i et tøft arbeidsmarked. 

"Hvordan" er spørsmålet, "hvordan" er nøkkelen til fremtidig kunnskap, ihvertfall i mitt hode. Jeg ser for meg at skolen kommer til å endre seg de neste 20 årene. Vi putter 20 til 30 elever sammen i et klasserom og mater de med kunnskap. Lar de sitte å jobbe sammen, utveksle kunnskap og lage presentasjoner. Vi står fremme ved tavla å prøver å lære elevene å analysere et dikt. Jeg undrer meg i det stille sinn og prøver å huske når jeg i min yrkeskarrière har analysert et dikt. Hm..... Tenker, tenker tenker. Jo, jeg prøvde å tolke et do dikt en gang.

Hva er det vi driver med spør jeg meg selv. Vi har masse lover, regler, planer og administrative oppgaver å sørge for. Har vi fjernet oss fra undervisningen her i Norge? Hvor er jakten på barnets egen iver til å lære. La de finne svaret på et problem de støter på i læringen, la de selv få undersøke og stille spørsmål. Ta de med ut i naturen, bruk naturens ressurser til å undervise tverrfaglig. Samle både norsk dikt og matte i en stor smørje - så lenge barnet lærer det de skal og har kontroll på egen læring. Et barn er gjerne språklig sterk og har anlegg for poesi, la eleven lære om norskdikt- verdsett evnen, dyrk den, la den få blomstre. En annen elev elsker matte, vær en pådriver for iveren, dyrk den og la den få vokse. Gi de utfordringer - men still krav, vurder hele veien at elevene har kontroll over egen læring. Veiled og still krav, men ikke pådytt de kunnskap. En elev vil alltid måtte kunne basisferdighetene i både matte, norsk, naturfag, engelsk osv  - men la de blomstre i det de er sterk på.

Hvordan er dette mulig i en skole med mange elever og få lærere pr elev. Vel, jeg tror at når elevene får frihet under ansvar, selv må evaluere egen læring og blir stilt krav til vil de kunne nå lengre enn i nåtidens skole fordi de kan jobbe mer med et fag de brenner for.

Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg har laaaang fartstid på skolen og jeg kjeder meg like mye hver gang foreleseren står forran power pointen og leser opp det som står der. Herlighet så ofte det skjer, heller regelen enn unntaket. Det gir meg ingenting. Det hadde vært mye mer spennende om de hadde presentert en case for meg, en totalt fremmed tekst og masse vanskelige ord... Dere får 1 uke til å løse denne, den skal innleveres og ordene skal forklares. Jeg vet ihvertfall for min egen del at jeg hadde satt meg ned og fått mye mer utav det, fordi jeg selv måtte være aktiv for å tilegne meg kunnskapen. 

Jeg er tilhenger av at elevene prøver ut ting, feiler, reflekterer, gjør riktig og utvikler seg på den måten. En av de vanskeligste tingene jeg følte var når jeg var liten og gikk på skolen var å se sammenhengen mellom fagene. Dette lærte jeg meg ikke før i godt voksen alder. Hva med å gjøre undervisningen tverrfagelig. Tvinge lærerne til å samarbeide og finne kreative løsninger på hvordan man på best mulig måte kan lære det fra seg til elevene på en sånn måte at de forstår.

I min yrkeskarrière som sykepleier har jeg aldri analysert et dikt, jeg har aldri fått bruk for min kunnskap om Knut Knutsen og hans bidrag til å gjøre dansken om til norsk (jeg fikk 6 på Norsk muntlig om Knut Knutsen :-) ). Jeg har aldri fått bruke min kunnskap om Henrik ibsen ellre Ivar Aasen, eller Camilla Collet og hennes kjærlighet til en viss mann. Det er greit å ha denne kunnskapen, det sier mye om min kulturarv, bidrar til patriotsfølelse, men er det disse tingene vi vektlegger i en fremtidig skole. Hvilken egenskaper skal vi utvikle hos våre elever for at de skal stå bedre rustet i fremtiden?

Kanskje vi skal begynne å dyrke frem elevenes sterke sider, så alle kan bidra med det som de er god på. Lære de om viktigheten av nok søvn. Alle vet at man må sove, men vet vi hvordan vi gjør det. Vet vi hvordan vi skal unngå å komme for sent? Jeg hørte på radioen i dag at stadig flere barn og unge bruker sovemedisiner og antidepressive midler.

Skal vi lære elevene sunne søvnvaner, godt kosthold, psykisk helse eller hvordan man ivaretar egen økonomi? Tenk om skolen var tilrettelagt slik at vi kunne lært barna våre om hvordan de kan ivareta seg selv og selv være en aktiv pådriver i egen læring.  Det har vi dessverre ikke tid til fordi alle pålegg, lover, regler osv skal opprettholdes.

Jeg har ikke svaret på fremtidens skole, jeg er bare et menneske som observerer og som prøver å gjøre en forskjell og jeg elsker å være lærer. La bare ikke lærer-iveren drukne i alt det andre som en stakkars lærer skal gjøre. 

Kjære syklist, ikke gjør meg til en morder

Kjære syklist. Nå har jeg kjørt til og fra jobb sammen med dere hver dag de siste tre ukene. Hver eneste dag krysser jeg fingrene for at jeg ikke kjører på dere. Både om morgenen og om ettermiddagen sitter jeg med hjertet i halsen og svette hender. Jeg kommer kjørende frem til et veikryss, jeg står i midtre kjørefelt med bil på hver side av meg, sammen med en syklist på venstre side av bilen og en på høyre side. Begge to midt på stripen.

Vet du kjære syklist, når du står slik som det - så vet ikke jeg hvor du skal. Skal du svinge av eller skal du som meg rett frem?. Lyset skifter til grønt, jeg sakker farten. Prøver å følge med hvor syklistene skal. Skal dere rett frem? En syklist på hver side av bilen og jeg sitter der med hjertet i halsen. Det er et stort og uoversiktlig kryss. Mange flettepunkter og jeg har to myke trafikanter ved siden av meg som jeg ikke aner hvor skal. Jeg trykker forsiktig på gassen, syklisten på min høyre side skal tydeligvis rett frem. Jeg holder avstand, vil ikke kjøre på deg forstår du. Bilen bak blinker med lysene, han synes jeg kjører for sakte, men jeg tør ikke å kjøre forbi deg syklist- nå veksler du mellom å ligge helt inntil stripen på høyre side og midt i veien. Det er ikke lett å kjøre forbi og jeg vet at jeg skaper kø. Jeg kjenner på stresset. Biler kommer imot, så jeg kan ikke stjele mye plass av deres kjørefelt. Da kan jeg risikere å krasje i dem også. Jeg ligger bak, vurderer hvor stabilt du sykler, vet at om noen hundre meter der fremme så skal jeg svinge av. Skuldrene senker seg og jeg ignorerer sinnet i bilen bak meg, snirkler meg bak syklisten og når målet. 

Jeg svinger av og da får jeg plutselig en syklist midt i mot bilen, vel og merke på venstre side. Han skal tydeligvis ta av i et kryss, men det er slett ikke behagelig for meg den opplevelsen av å ha en syklist i rasende stor fart midt imot bilen. Hjertet hamrer og hendene blir svette. Jeg beveger ikke bilen min en meter før jeg vet at syklisten er ute av min kjørebane. Så blir det gjerne kø, og mennesker som går mellom bilene og syklister i midtfeltet. Dere sykler både oppover og nedover. 

Jeg trodde jeg var lur og fant en annen vei hjem, jeg har vurdert alternative ruter for å ikke kjøre på dere skjønner dere. Jeg velger heller 10 minutter ekstra kjøretid enn å sitte med hjertet i halsen. Vel, smart var jeg ikke. Du syklist i den signalgule trøyen, i dag holdt jeg på å bli en morder. Jeg stod ved en fotgjengerovergang, det var kø. Det var akkurat blitt en ledig luke foran meg, slik at jeg kunne krysse fotgjengerovergangen. Jeg snudde meg til høyre og så til venstre. Ingen mennesker der, men jeg er så redd for dere syklister at jeg prøver å vri hodet 180 grader i frykt for at dere skal bli påkjørt. Jeg så deg, du syklist i gul trøye. Hva! tenkte du på da du kom susende på din flotte sykkel som så ut som om den skulle rett frem, for så å bråvrenge den over fotgjengerovergangen i 190. Hadde ikke jeg vært oppmerksom på deg, kunne det vært at jeg hadde kjørt inn i luken foran. Da kunne jeg skadet deg, i verste fall kjørt over deg. Idet du hadde passert overgangsfeltet kom en annen syklist susende ned veien og svisjet over fotgjengerovergangen. Jeg har lært at man skal gå av sykkelen hvis man skal krysse en fotgjengerovergang. 

Jeg er for at vi skal dele veien, men for at vi skal dele veien må vi bilister også vite hvor dere skal. De siste tre ukene har jeg opplevd å få syklister både på høyre og på venstre side av bilen, uten noen form for tegn. Jeg sitter meg hjertet i halsen og svette hender hver eneste dag, fordi dere er myke trafikanter og det skal så uendelig lite til før det går galt. Dette er ikke et angrep på dere syklister, all ære til dere som er aktive. Vær så snill å gå av syklene når dere passerer fotgjengeroverganger, gi tydelige tegn og plasser dere lengst ute, slik at vi kan passere uten å risikere å kjøre på dere. 

En siste lille ting, hvor er politiet når det gjelder de myke trafikantenes regler i trafikken? Bare stiller spørsmålet jeg. 

Flyvende undringer

Jeg var ute å reiste i forbindelse med jobben, tur- retur selvsagt og på begge flyvningene ble jeg selvsagt plassert bakerst i flyet. Jeg tenker aldri over at jeg må booke seter selv, hvis ikke får jeg de plassene ingen vil ha. Ja, jeg var plassert bakerst i flyet, og da mener jeg helt bakerst. Jeg kunne ikke legge ned setet og søle kaffe på mannen bak engang. 

Dette ble faktisk en ganske så interessant studie og observasjon om menneskers rare atferd når flyet landet. Stemmen inni meg manet- "Dette må du jo bare blogge om". Der er jeg da bakerst i flyet. Flyet lander på flystripa med hade dunk og sug i magen. Bremser som bråker og humping og skumping.

Det første som slår meg er at nabomannen, han som sitter nærmest vindu tar av seg beltet, før lysene for beltespennen har slukket. Noen sekunder etter skjer det samme med nabodamen. Hun som sitter lengst ut mot midtgangen. Lysene som sier at beltespennen skal være festet lyser fremdeles. Jeg begynner å se meg rundt, en etter en tar de av seg beltet, som en smittsom sykdom. Lampen lyser fremdeles og flyet manøvrerer seg mot utgangen. 

Så stopper flyet med et rykk, før jeg vet ordet av det så ser jeg at damen ved siden av meg reiser seg opp å henter bagasjen sin. Det som er helt utrolig er at sikkert 60 % av flyet har gjort det samme. De som ikke var så heldig at de satt ved midtgangen står nå halvveis oppreist i setene sine med skjeve hoder. De halvveis sitter og halvveis står, nesten samtlige i samme posisjon. Som om de er klar til å sprette ut i midtgangen så fort sjansen byr seg. Hodet deres er skjevt fordi de ikke klarer å rette det ut uten å skalle i bagasjehyllen. De som sitter innerst sitter fremdeles, men de sukker, stønner og noen klager.

Det er ingen kø system på vei ut av flyet, det er ikke som i trafikken hvor vi har flettesystem, nei, det er om å gjøre å komme seg fortest mulig av flyet. Jeg som satt helt bakerst synes dette var et ganske fascinerende fenomen og små lo litt for meg selv. De foran meg på flyet så jo ganske så komisk ut der de stod som en saueflokk med bøyde rygger og skjeve hoder. Hva gjorde jeg? Nøyaktig det samme, og det lo jeg av også.

Et lite tankesprang før jeg fortsetter min undring. Husker at jeg og min kjære ex skulle reise hjem fra araber land. På flyet oppstod en situasjon som krevde medisinsk assistanse. Ambulanse ble bestilt og vedkommende skulle hentes når flyet landet. Kapteinen informerte før landing at ambulansen måtte få fri passasje til pasienten. Hva tror dere skjedde? Joda, ambulansefolkene fikk fri tilgang inn til pasienten. I det øyeblikket de nådde pasienten startet sauekaoset med folk som prøvde å komme seg av flyet så fort som mulig, men det resultat at kapteinen informerte igjen på høyttaleren om at ambulansen måtte da få lov å komme seg av flyet før hordene satt igang.

Hva kommer det av at alle vil ut av flyet så fort som mulig? Ikke vet jeg, men jeg vet at på fly er det ingenting som heter intim sone noe som bringer meg over til min andre undring på denne flyturen.

Der sitter vi som sild i tønne, man kan ikke ha armen på armlenet fordi det er okkupert av naboen. Nabodamen min var tydeligvis redd for å fly. Hun satt å tørket seg ustanselig med våtservietter, i ansiktet, på hendene og på armene. Forsåvidt greit det, plagde ikke meg nevneverdig, jeg sendte et av mine mest beroligende smil til henne. Hun snakket et annet språk så det var ikke mulig å sende noen oppmuntrende ord, men da hun begynte å tørke seg ustanselig under armene startet min ubehagelige opplevelse. Det var ikke spesielt behagelig å sitte 20 cm fra en som iherdig vasket seg under armene i 50 minutter. Mannen ved siden av meg tok av seg skoene, han hadde ut i fra odøren hatt de lenge på seg. Noe som heller ikke var en spesielt behagelig opplevelse, da lukten av hans føtter det minnet om sterk ku-urin. Der satt jeg da, fanget mellom stinkende føtter og dryppende armhuler og tenkte i mitt stille sinn: Er det virkelig ingenting som heter intim sone på et fly?

 

 

Det er visst farlig å leve

Jeg blir altså så oppgitt.  Blæh. Nå snublet jeg nok engang over disse såkalte studiene over hva jeg ikke bør spise eller drikke fordi det kan potensielt ta livet av en alderdom. 

Vi kan ikke drikke melk lengre,  det viser seg at melk visstnok skaper en for tidlig død, vel og merke hos mus. 

I hver eneste avis, hvert eneste ukeblad og diverse artikler på nettet flommer det over av både kostholdsråd og slankekurer. Ikke spis egg, da får du for høyt kolesterol og blir frarøvet alderdom. Spis kun ett egg i uka var en slager for noen år siden. En kompis av meg sverger til dette ennå. Han kunne nok ikke gått på lavkarbo.  Der spiser man mye mer enn ett egg. Eller vent litt, er ikke eggene fredet,  det var ikke så farlig likevel. 

Så var det denne slankingen da. Hvor skal jeg begynne med mitt hjertesukk. Jeg har gått inn for å slanke meg de forhatte fire babykiloene i noen år. Vel, jeg har ikke viljestyrke nok. Eller? Faktisk tror jeg at jeg er meget forvirret og faktisk ikke skjønner hvordan man gjør det. Joda, mindre inntak og mer forbrenning, høres enkelt ut. Ikke for meg.

Du må ikke spise for mye frukt, det inneholder mye kalorier. Kutt ut brød, poteter, ris og pasta (ikke glem egg og melk =for tidlig død). Og selvfølgelig både godteri,  vin og øl. Tell kaloriene og vei maten. Som sagt så gjort.  Labber i vei mot treningsstudio.  Leser en artikkel i avisen før jeg slenger meg på spinningsykkelen. Trening er nesten bortkastet hvis man skal ned i vekt, maten er der avgjørende lyser overskriften mot meg med svarte og fete bokstaver. Selvfølgelig sammen med et bilde av hvor lenge man må trene for å forbrenne tre biter med sjokolade.

For å ikke snakke om maten etter trening.  Ikke spis en time etter trening om du vil gå ned i vekt. Du må trene mer enn en time om du vil gå ned i vekt. Er du gal? Du må spise innen 30 minutter etter en økt, hvis ikke mister du muskelmasse og ikke fett. Så der står jeg da etter trening og har en banan i hånda. Skal, skal ikke, skal skal ikke. Hvem skal jeg høre på?! Var det ikke mye kalorier i frukt da?  Husket jeg å veie bananen? 

Jeg elsker spinat og kan spise det med masse.  Plutselig leser jeg at det må man være forsiktig med,  det kan nemlig gi deg både nyrestein og gallestein. Det må også forvelles før man spiser,  hvis ikke kan man få kreft og det kan man visstnok også få hvis man spiser rå champion.  

Jeg har lenge vært i tenkeboksen på om jeg skal velge en av disse hypediettene, men det er jo så uendelig mange av dem og alle sier der samme: dette er ingen diett,  det er en omlegging av livsstilen.

Hmmm.  Jeg vet ikke om jeg kan alle diettene, men jeg kan noen. Aktinson,  Fedon Lindberg, paleo mat, blodtypedietten,  lavkarbo,  Grethe Roede,  5-2, statens kostholdsråd var de jeg kom på i farten. 

Hva skjer med hodet mitt med all denne informasjonen om mat?  Jo, det blir en overfokusering. Mat meg her og mat meg der.

Det har blitt en kaketrend på Facebook. De lekreste kaker blir tryllet frem av den meningskvinne over en lav sko, mens vi alle kjenner på den dårlige samvittigheten idet kaken glir nedover halsen. Vi snakker til og med høyt om slankingen vår og den dårlige samvittigheten. Hvorfor ikke bare nyte kunstverket av en kake med god samvittighet? Man trenger liksom ikke å ta 1/3 av kaken selv og forsyne seg to ganger. 

Jeg blir sprø av all denne fokuseringen på mat i media. Alt er bare blandet opp i en god mix av kakeoppskrifter og slankekurer,  alt nesten på samme side. Sammen med sunne og sterke menn og damer.

Mitt siste hjertesukk. Overskrift i avisen: " vi er mennesker, ikke kameler". Vi er et folkeslag som visstnok drikker alt for mye vann. Noen var blitt innlagt med vannforgiftning.  Jeg vet at for mye vann er farlig og jeg vet at for lite vann er farlig. Men jeg mener... Hvor går grensen for hva som er sunt versus usunt?  Det er vel bra at vi drikker mer vann enn før eller vent.  Kanskje vi skal begynne å måle opp hvor mye vi drikker. Føre drikkeliste skjemaer?...

Hva gjør denne overfokuseringen av mat med våre barn? Jeg har ikke svaret, men jeg stiller spørsmålet.

Jeg har akseptert mine flotte fire babykiloer og jeg tenker som så at - Marilyn Monroe med sine kurver og former var en av verdens vakreste kvinner. Jeg hyller heller kvinnelige former med rumpe, lår og kurvet midje enn å stå å se meg i speilet og dra gjeipen ned over mine lovehandles.  

Så får mat være nytelse, brennstoff,  kos medfamilien, påfyll og så får jeg heller dø en tidlig død :-)..

Er satt veldig på spissen folkens, men jeg blir sååå lei! 

Dagen da det ikke skulle gå galt men gjorde det...

Altså.  Så satt jeg der på bybanen og skrev blogginnlegg så blekket sprutet. Følte jeg hadde full kontroll. Hoppet av på Kronstad. Den nye og megamoderne lærerhøyskolen. Trekker pusten rolig og tenker mindfullness tanker. Pust med magen, tell til ti. Inn gjennom nesen og ut gjennom munnen. Det tok ikke mange minuttene med denne metoden før jeg følte meg som en druknet flodhest og kom til hoveddøren heseblesende og nesten hyperventilerende. Mumlet hele tiden.. Inn gjennom nesen og ut gjennom munnen.  Jeg så sikkert lettere panisk ut der jeg kom, vaklende på mine høye hæler.  Må jo pynte seg for sensorene må vite.

 Tar en snapchat og sender det til kullvenninna min. Her er jeg og jeg er til og med 30 minutter for tidlig ute. Sender snapchat av den nydelige bygningen og føler meg stolt av meg selv. Selv om mine mindfullness teknikker ikke strekker til er jeg ihvertfall tidsnok.

Jeg står der og speider på tavlen etter fløy M.  Jeg skulle møte på M8. Jeg ser og ser og ser. Lurer på om jeg er blitt blind eller om fløy M plutselig er forsvunnet.  Jeg finner den ikke noensteder....

Da slår det meg!!!!!!!

Til helv#-() med mindfullness og yoga nå altså.Blodet farer opp til hodet og jeg tror ganske sikkert at ansiktsfargen min skiftet fra dyprød til kritthvit. Jeg tror jeg så ut som et blinklys, hvit, rød, hvit rød. Pusten kom i korte støt og hvin. Øynene truet med å åpne alle sine sluser.. Det viste seg nemlig at jeg.....

Stod på FEIL skole.

 Jeg bykser ut av hoveddøren og puster som om jeg skulle vært vinneren av et helmarathon. Klokka er nå blitt 8.40 og det er 20 minutter til jeg skal møte utenfor den smarte døren.  Jeg banner HØYT og TYDELIG flere ganger, ganske forbanna på meg selv for å ha gjort en sånn general tabbe!  En gammel dame snur seg etter meg og hever det ene øyebrynet.  Jeg kunne ikke brydd meg mindre og bykser videre. Ser redningen i det fjerne.

Mobilen piper, det ringer. Mobilen piper, det ringer. Det fortsetter i det uendelige. Jeg overhører den glatt, trenger all min styrke til å vinne kappløpet. Det er sikkert min kull venninne som prøver å informere meg om at jeg står på feil skole.

Løper som en gal og slenger meg inn den bakerste døren på bybanen før den smeller dørene igjen. Jeg står deg og toer mine hender. Takk alle dere høyerestående makter for at jeg rakk banen. Bare banen ikke sporer av nå da, tenk om.. Atte... Jeg tror aldri jeg har brukt klokken så flittig, hvert minutt telte. Jeg tok ikke øynene vekk fra mobilen en eneste gang. I det dørene ble åpnet løp jeg så fort som jeg aldri har gjort. Bena hamret mot asfalten og håret pisket meg i ansiktet, skinnbeina ropte om hvile der jeg spurtet avgårde. 10 minutter igjen og de edle dråpene skrek etter frigjørelse. 6 minutter igjen, spurter inn på toalettet og presser for harde livet. Fort skulle det gå og ikke en eneste dråpe skulle være igjen. 

Utenfor nedgangen til eksamenslokalet trakk jeg pusten dypt og slentret nedover trappa som om jeg hadde den beste tiden i verden. Ingen skulle se kaoset som fungerte på innsiden. Slo med ned med mine kullinger og delte min nervøsitet.. Jaja mensann.. Ingen visste at jeg for ti minutter siden var på vei til å få et apoplektisk anfall, gjennomførte birken som nummer en og bannet på en sånn måte at eldre damer rynket på brynene. Jeg hadde attpåtil lør omkapp med bybanen og slengt meg på siste vognen,  akkurat som på film. 

 Der satt jeg da og ventet på at døren skulle åpne seg og slukte meg levende. Grille meg fra hode til ræva for å se om jeg virkelig kunne bli lærer.  Døren åpnet seg sakte og navnet mitt ble ropt opp. Jeg reiser meg og oppdager til min store forskrekkelse at bena mine har mistet sin muskelkraft og blitt til to dirrende geleklumper. Jammen så mye man lærer om kroppen når man har eksamen gitt.. Jeg stavrer meg fremover på mine geleklumper mot den smilende pirayaen som stod der i døren..  Setter meg ned og åpner munnen,  gele massen har forflyttet seg fra bena til stemmebåndene.  Stemmen skjelver og lydene kommer frem som små hakk. Før læreren sier Monika, trekk pusten. Dette skal gå fint.  Han kan visst mindfullness han også. Jeg trekker pusten og skjelvingen forflytter seg nå til hendene. Det er ikke vanskelig å se når jeg holder en bunke med papirer,  de blafrer i hendene mine og lager små smekkelyder mot bordplaten.. 

Jeg trekker pusten, legger fra meg papirene og ignorerer både kroppens signaler om dobesøk og skjelving i tide og utide. Nå kommer setningen til meg- det får gå som det går og bli som det blir. Piraya smilet til læreren blir plutselig til et vennlig smil. Jeg har lyst til å kaste meg rundt halsen hennes i rein takknemlighet. Hun skulle bare visst hva jeg hadde gjort for å sitte der jeg satt..  Jeg snakket og snakket og snakket. Plutselig var jeg ferdig.

 Så blir jeg sendt på gangen med beskjed om å vente over en time på karakteren.  Jeg sitter der å grubler over alt jeg ikke  fikk sagt.  Æsj, jeg skulle nevnt Makvis prinsippene og pygmalion effekten.  Satt å tippet med mine medstudenter, jeg får sikkert C. Etter å ha tenkt en stund, kom jeg frem til at jeg sikkert fikk en D... 

 

Vel, mine damer og herrer: Gratulerer Monika. En godt gjennomført muntlig besvarelse og du er herved utdannet lærer med karakteren B...

 

 Kan dagen bli bedre? Jeg har lært om kroppen, Jeg har vært et blinklys, jeg har løpt marathon, kappløpt med bybanen og mest sansynlig pådratt meg en skinnleggs betennelse etter den hurtige løpeturen min  :-D, men best av alt - jeg er LÆRER!!

Den store dagen

Her sitter jeg på bybanen. Blæren holder på å eksplodere, til tross for at jeg slapp de edle dråpene for under fem minutter siden.  Hva er det som skjer i kroppen når man skal ha eksamen? Tror den at man presterer bedre ved å sende beskjed til hjernen om at dobesøk virkelig er påkrevet, sånn ca akkurat nå og hvert femte minutt.  Hjertet pumper, bør ikke det få blod slik at det klarer å banke i normal rytme. Akkurat nå føles det som om hjertet skal banke seg gjennom brystkassen eller komme ut gjennom munnen. 

Oi oi oi..  Nå skriver jeg så blekket spruter og glemmer å se på når jeg skal av. Jeg tror at jeg er stresset folkens.. Denne bybaneturen går virkelig fort og jeg som tok en ekstra tidlig bane. Fordi tenk om dden sporer av, tenk om den er forsinket,  tenk om.... Nå må jeg sitte der å stirre på den smarte døren i en halvtime. Døren som endrer alt. Før jeg går inn der er jeg en vanlig sykepleier og etter at jeg har blitt grillet fra hue til ræva- ja, vips da er jeg faktisk lærer. Tenk dere det.. Jeg er sykepleier og lærer med videreutdanning i veiledning...   

Jeg har lært utrolig mye på dette studiet,  det har kostet både blod, svette og tårer.  Til tider har jeg vurdert å kaste inn håndkle.. Men nå er jeg glad for at jeg ikke gjorde det.. Strax blir den smarte døren mellom himmel og helv#(#- åpnet...  Jeg poster et innlegg senere i dag som forteller hvordan det gikk :)

Påskeferie

Så var den her da. Den etterlengtede ferien til barna og så skal vi bare være hjemme. Vi skal besøke de syv fjell, finne nye stier vi ikke har gått før og trene til sommerferien.

Hørte jeg riktig?! Trene til sommerferien?

Jepp😊... I år har vi nemlig bestemt oss for å ha en ekte Norgesferie. Vi skal gå fra hytte til hytte. Ruten er ikke helt bestemt ennå, mest sannsynlig i Bergsdalen. Mor og hennes tre håpefulle skal ut å oppdage den Norske fjellheimen 😊..

Først må mor bli "frisk" først. Jeg har pådratt meg en senebetennelse under den ene foten. Høres kanskje ikke ille ut, men jeg skal love dere at det gjør vondt- da aller helst midt på natten. Derfor blir påsketurene våre heller korte, men du og du så deilig kvalitetstid jeg får med jentene ute i naturen.

Fint om noen kan gi tips til "påskekrim" til en familie på fire - hvor yngste medlem er 5 år. Krim hører liksom til påsken. Og om noen er "ensome" i påskeferien så er du/ dere mer enn hjertelig velkommen til å være med oss på tur. Det er aldri feil med "voksen" selskap 😊..

Riktig god påske alle sammen 😊

Savn, tidspress og sånn

Jadda... Her sitter jeg da i bilen, tid for refleksjon. Eller? Hodet er tomt og kinnene brenner. En meget innholdsrik dag på skolen har sugd ut energien min. Likevel vet jeg at jeg må ta meg selv i nakken og stramme meg opp. Jeg har fremdeles tusen ting å gjøre. Matlaging, fotball bringing og henting, rydding og leksegjlring. Av og til savner jeg familielivet så det verker langt inni magen. Lunten er kort, jeg vet at barna merker det. Disse dagene er det ekstra utfordrende å takle masingen - mamma, hvor er forklet mitt, mamma har du vasket den grønne genseren min, mamma kan du lage sagt til meg. Av en eller annen grunn er barna ekstra kranglete og grinete de dagene de merker at mitt energi nivå er lavt, jeg skjønner ikke hvorfor- fordi jeg er jo en ordntlig kjeftesmelle de dagene. Om kvelden sitter jeg der da med verdens dårligste samvittighet.

De er disse dagene jeg savner en mann å dele ting med. En som kunne gi meg litt pusterom og bare kjørt et barn her eller der... Du... Atte... Kan du ikke snyte deg, du lager så irriterende lyd fra nesen. Dette er typiske ting de to eldste kan begynne å krangle om på sånne dager som dette... Det er som om de adopterer min korte lunte. Jeg prøver å trekke pusten dypt og tune meg inn på barna, men ærtlig talt- jeg er ingen super mamma. Gjett om de hadde gjennomskuet meg øyeblikkelig om jeg hadde servert dem et innbitt og stramt smil. Kanskje er jeg litt introvert som person, men himmelbså godt det hadde vært med en liten time bare for meg selv akkurat nå, hvor enn egoistisk det høres ut. Faktisk så kjørte jeg en omvei når jeg leverte på fotball, bare for å puste litt alene. Jeg misunner alle dere som har en partner å dele hverdagen med når energien er gått tom før klokken er seks på ettermiddagen. Klager jeg? Nei, jeg bare forteller hvordan det er her og nå. Akkurat i dette sekund. Jeg vet at det er annerledes i morgen... Ha en fin kveld alle sammen

Jeg fant, jeg fant :-)

Sa medlemmene av jentegjengen Magnussen.
Mine barn har altså det jeg tror vi kan kalle for samlemani. Ikke vet jeg hvor de har det fra, da jeg ikke erklærer meg selv for det... Jeg er nok tvert om - nei!! Jeg har sagt at vi ikke skal ta med mc donalds ballongen hjem - det er nemlig husefyll!!

Kanskje jeg selv er skyld i at jeg finner de merkeligste ting gjemt inni både klær og sekker. Tenk om mamma tror det er husefyll, best å gjemme det godt. Helst så godt at hun ikke finner det, selv når hun vasker klær.

Episode 1: Jeg hentet eldstejenten den gang hun gikk i barnehagen. De hadde vært på grilletur og spist pølser. Jeg så at dressen hennes trengte en real omgang i vaskemaskinen. Som sagt så gjort. Jeg vrengte dressen hennes og sjekket alle lommer... Eller gjorde jeg det?!.... Jeg forstod ingen verdens ting når dressen hennes kom ut av vaskemaskinen. Den fine og røde dressen hennes var blitt grå- skikkelig skitten grå. Det så ut som om den var dratt igjennom en sølepytt. Jeg stod lenge og vel og klødde meg i hodet. Ingen svarte klær var synderen, da jeg bare hadde vasket hennes dress.. Jeg nærmet meg forsiktig emnet utpå kveldingen. Du lille venn, mamma skulle vaske dressen din i dag og den er blitt grå. Vet du hvorfor?? Nei, det visste hun ikke... Litt senere da vi satt i sengen å snakket for kvelden fortalte hun meg om de fine askebitene hun hadde funnet etter de hadde brent bål i barnehagen. Ja, den ene hadde til og med sett ut som et menneske. Ja, dere lukter sikkert lunten, akkurat slik jeg gjorde.. I en av lommene på innsiden av dressen fant jeg små askeklumper, som sikkert tidligere var ganske mye større..

Episode 2: Alle mine barn har en stor forkjærlighet for steiner. Ja, steiner. I alle størrelser og fasonger. Det overrasker meg ikke om noen av de ender opp som geologer. Ihvertfall, de har forstått at mamma ikke tillater flere "verdens fineste steiner" hjemme. Derfor må vi jo lure de med oss hjem. Både i lommer og sekker. Heldigvis er mamma blitt utrolig flink til å sjekke lommer etter aske og hvitløks episoden (se episode 3).. Jeg vrenger jakken til minstejenta flere ganger i uken og det raser ut verdens fineste steiner.. Barnehagesekken får også gjennomgå, men av og til glipper det og det blir smuglet inn i landet og inn i hjemmet. I landet faktisk - ja, i landet. Her forleden dag ryddet jeg utav skolesekken min, som jeg også tilfeldigvis hadde med meg til Tyrkia ifjor sommer og som jeg brukte på stranden. I følge minstejenten fantes det ikke finere steiner og skjell enn i nettopp Tyrkia. Hun lekte mer med steiner enn med bøtte og spade. Ihvertfall, når jeg skulle rydde ut av sekken åpnet jeg et rom helt forran. Der raste det ut skjell og steiner ut fra sekken og klirret ned i flisene.. Minstejenten ble helt ekstatisk. Tyrkia steinene mine og de fine skjellene. Så slår det meg plutselig at vi er blitt kriminelle om det er noe i ryktene som svirrer. Noe bak i bakhodet forteller meg at det er ulovelig å frakte slike ting ut av Tyrkia. Tenk om jeg hadde fått bot fordi mine barn lider av en sjelden form for samlemani - ikke arvelig form.

Episode 3: Handler selvsagt om vaskemaskiner og hvitløk. Jeg sorterer, vrenger og sjekker lommer. Hiver tøy inn i vaskemaskinen og setter den på. Tusler litt rundt i huset og smårydder. Min  mellomste datter hadde samme dagen hjulpet meg å lage middag. Vi hadde spagetti og kjøttdeig til middag, i en slik rett hører hvitløk selvsagt med. Tar meg en snartur på badet, i det jeg kommer inn blir jeg var en merkelig lukt. En sterk, umiskjennelig lukt av hvitløk. Jeg tenkte kjapt at det sikkert hang igjen etter middag og stormluftet en liten stund. Pling, pling, pling. På tide å henge opp klærne, maskinen hyler at den er ferdig. Jeg går inn på badet, igjen slår en eim av hvitløk mot meg, jeg skjønner ennå mindre da jeg åpner døren til vaskemaskinen. Det som var en svak eim er nå et duftmonster og det kommer fra de våte klærne i vaskemaskinen, iblandet en søtlig duft av skyllemiddel. Alle, jeg mener alle klærne luktet hvitløk. Og jeg som sjekket lommene så utrolig nøye. Jeg bestemte meg for å sjekke lommene en gang til, før hvitløksvasken fikk en omgang til i maskinen. Der i buksen mellomste jenten hadde laget middag i, i en av "pynte"lommene, der hvor man bare får plass til en mynt, fant jeg to i hjelkokte og knuste hvitløksfedd. Jeg prøvde å spørre henne ut om hva de gjorde der, men det får jeg nok aldri svar på fordi hun bare så på meg og gliste stort. For å si det slik, klærne fikk mer enn en omgang til i vaskemaskinen.

Ønsker dere en fin helg.

De blå øynene i speilet

Hun står å ser seg i speilet. Det hun ser i speilet forstyrrer. Hvor er den sprudlende, blide og positive jenta hun kjenner? Under et lag med pudder, ser man tydelig at hun er blek i huden. Øynene virker matte. Hun har mørke skygger under øynene, men hun smiler prøvende til seg selv i speilet. Hun vet det, hun er sliten av hverdagens jag og krav, men hun har selv valgt det. Hun har tatt ett valg og må stå for det. Hun tenker tilbake på alle som sa at hun ikke ville klare det, kjæresten som dumpet henne fordi hun var sliten og ikke fikk sove. Øynene forandrer seg.  De isblå øyene mørkner, fylles av liv. 

Dypt inni henne murrer det, sinnet truer med å komme til overflaten. Alt hun skjuler i dypet av sitt hjerte, truer med å flomme over som en vulkan. Den hvite og livløse munnen samler seg til en strek og øynebrynene trekker seg sammen. Hun ser seg i speilet. Ser sinnet som ligger under overflaten. Å ja, hun er sint- som en rasende okse. I det sinne ligger det mye energi, det får henne til å krumme nakken, ikke gi seg selv om hun er sliten. Det får henne opp om morgenen og avgårde på skolen, selv om alt hun ønsker er å ligge under den varme dynen. 

Hun ser seg i speilet igjen, kinnene har fått litt farge. Hun svelger ned klumpen i halsen, minnes telefonsamtalen i natten. Du har temperament du, var det hun fikk servert. Hun ser seg i speilet, smiler stort til seg selv. Et ekte-følt smil. Ja, hun har temperament og er pokker så stolt av det. Hun lar seg ikke pille på nesen lengre. Man lever kun ett liv, da får man gjøre det beste ut av det og være ekte. Så får man akseptere og være glad i seg selv akkurat slik man er. 

I de blå øynene er det tent en gnist, et blaff av liv. Hun vet at hun er sterk. Pass deg hører hun stemmene si, pass deg så du ikke blir utbrent. Å, dere - forstår dere ikke at kjærlighetens kraft er den sterkeste kraften som finnes. Den er bygget inn i selve sjelen. Hun ser på seg selv i speilet. Møter blikket til en kriger. Hun kjemper en krig, en krig hun akter å vinne, nesten uansett hva. Hun lar være å sammenligne seg med alle andre. Om hun hadde gjort det hadde hun falt, falt hardt og brutalt. Hun vet at hennes liv ikke er som mange andre sitt. Hun har vært igjennom mange stormer, hun føler seg likevel takknemlig for livet- hun har mat på bordet, klær i skapet og er ved relativt god helse. Hun har gode venninner og nær familie.

Hun ser seg i speilet, noe har skjedd. Hun gløder. Øynene er full av liv igjen, fargen er tilbake i kinnene og hun føler seg sterk- stolt over hvem hun er . Drømmen hennes lever videre og hun akter ikke å gi seg, selv om pc'en hennes er i ferd med å stryke med. Hun vet ikke hvordan hun skal få råd til en ny, hun ser seg i speilet. Smiler sakte, feier bekymringen over den streikende pc'en langt til havs og gjentar for seg selv- mantraet hun har sagt i alle år- DET ORDER SEG TIL SLUTT :-)

Alene mamma til tre <3

Jeg har tenkt en stund på å skrive et blogg innlegg om hvordan det er å være mamma for meg. Ikke for alle andre, men for akkurat meg. Vi består av jentegjengen, ja, vi kaller oss selv for det. Vi har til og med egne sanger. Vi skifter sang en gang i måneden. Den eldste jenten min fikk jeg bare 21 år gammel, så jeg har vært mamma en god stund allerede.

Tre jenter har jeg. Tre jenter med hver sin unike personlighet. Her hjemme hos meg er det høyt under taket. Vi ler, vi bråker, vi krangler og vi kjefter. Ja, jeg sier vi- jeg er ikke en pedagogisk supermamma som aldri kjefter på barna mine, for det gjør jeg. Ikke for bagateller, men når det gjelder - ja, da kjefter jeg. Så smeller de med dørene, også snakker vi ut om det når vi er rolige igjen.

Disse fantastiske jentene mine er jeg alenemor til. Det er litt av en logistikk som skal gå opp i løpet av en uke, men vet dere hva? Jeg ville ikke byttet bort dette for alt i verden. Jeg ville ikke vært en av jentene mine foruten. Selv om leiligheten til tider flyter over av leker, lekser og sko. Vaskekurven tror jeg aldri har vært tom, men jeg ville aldri byttet det bort.

Hjertet mitt fylles stadig av kjærlighet til disse tre underlige skapningene. Jeg fryder meg takknemlig når 5åringen min klatrer opp i sengen min om morgenen, kryper under dyna mi og gir meg verdens beste knusekos. Hvor jeg hører søstrene hennes fnise og småkrangle på kjøkkenet. Jeg ligger der, med en 5-årings armer rundt meg, later som om jeg sover. Etter en liten stund hører jeg fnising og tassing mot rommet. Jeg ligger der, vet hva som kommer. Forsiktig banking på døren. Mamma, er du våken??.. Duften av kaffe siver inn på rommet og jeg gløtter på det ene øyet. Der står mine flotte jenter med stolte smil om munnen - vil du ha kaffe mamma. Jeg skryter av de og mener at kaffen er den beste jeg har noensinne smakt. Så blir koppen plassert i vinduet og det ligger vi fire jentene oppi dobbeltsenga og skravler. Dette er altså om Søndagen, da vi har fri.

Vi har morgener hvor alt går på tverke. 5åringen slår seg vrang, 9- åringen er tregere enn en skilpadde og 11 - åringen skal diskutere på alt. Mor sender de avgårde og mor har lyst til å hente de etter 10 minutter bare for å ordne opp og gi de en klem. Mange ganger har jeg vært fortvilet over ting jeg har sagt eller gjort, den dårlige samvittigeten ar kommet snikende. Da pleier jeg å blåse av meg selv. Jeg er et vanlig menneske, jeg gjør feil, vi alle gjør feil- så lenge mine døtre vet at jeg er glad i de og gjør så godt jeg kan, så er det mer enn godt nok for meg. 

Kloke Astrid Lidgren sa en gang: Gi dine barn nok kjærliget, så vil resten komme av seg selv. Jeg tror det ligger noe i det, det er ihvertfall et sitat jeg ofte tar frem når jeg er sliten og lei, føler at jeg ikke strekker til overalt. Jeg trommer jentene mine sammen til familiemøte en gang i uken, da snakker vi om ting som plager oss, ting vi lurer på, om det er noe de vil ta opp eller så sitter vi bare å prater om løst og fast. 

5-åringen min har i en periode vært redd for monster under sengen. Jeg har tenkt og tenkt og tenkt på hvordan jeg skulle prøve å "løse" dette problemet, noe det etterhvert begynte å bli. Jeg fikk en idè ( Om noen av dere som kjenner M, leser dette, ikke avslør meg :-) ). Jeg gikk inn på en dyrebutikk og kjøpte en middels stor mus (En bamse :-D ). Ganske hårete og loete. Jeg la den under sengen, pakket dopapir og litt støv rundt den (JA! det gjorde jeg, støv faktisk :-P). Jeg diktet opp en historie om LOL som lå under sengen hennes og spiste støv. Han passet på henne og jaget vekk alle de andre monstrene. Man kunne se ham med den magiske lommelykten. Så vi skrudde på den magiske lommelykten og hun lyste under sengen. Der lå jo LOL, fint pakket inn i do papir og med støvmat rundt seg. Hun ble redd et lite øyeblikk, men det tok ikke lang tid før hun tok den frem og snakket til den. Jeg hørte hun hvisket til ham " jeg er glad i deg LOL, takk for at du passer på meg". Hun ville nødig legge ham tilbake under sengen, men siden han holdt monstrene unna, så fikk han igjen plassen sin. Etter dette har LOL bodd under sengen og monstrene er borte. Tenk at jeg er så heldig at jeg får være med å oppleve barns utrolige fantasi på den måten. 

Om dere lurer på om jeg noensinne blir sliten og lei er svaret ja- Det er hektisk å være alene med tre barn. Det hadde vært vidunderlig å komme hjem til nylaget middag, eller noen som kunne kjøre på fotballtrening o.l. Men jeg har mine fripunkter og det er treningsstudio. Mine barn elsker heldigvis å være der og kan prestere å bli furten hvis det er lenge siden vi har vært der. Senest i dag sa min 9 åring, nå er det på tide at du begynner å trene igjen mamma. Du ler så mye mer når du trener, og vet dere hva. Hun har helt rett. Jeg blir mye mer medgjørlig om jeg får de 45 minuttene med endorfiner.

De ligger nå å sover, inni hytten sin. Tre jenter som elsker å bygge hytte sammen, tro dere meg- gjett om de krangler om hvordan teppene skal være, men de blir fort enige og venner igjen. Så går det fem minutter også er det krangling igjen. I natt kan jeg helt sikkert regne med at en av de sniker seg inn i min seng, det blir for trangt å ligge tre jenter i en seng. Dermed tar jeg snart kvelden og gleder meg til Søndags skravling i sengen til ho mor. 




Om noen av dere synes dette er et skryteinnlegg, så er det faktisk HELT rett. Jeg er super stolt av de tre flotte jentene mine nemlig <3 :)

Atttsjoo- Oi, der gikk visst noe galt

I går gikk jeg her og sullet og stullet for meg selv, i min heim og mitt lune rede. Jovisst, jeg hadde noen avtaler jeg hadde vært ute på og nå var det dags å rydde leiligheten før Orkanbarna kom hjem. Orkan?? Om kvelden når de søte, yndige og orkaniske barna mine sover sin søteste søvn, ja da står mor å gnir seg i øynene. Det ligger tannbørstepapir utover hele badet, det ligger en skive med syltetøy vendt opp ned på kjøkkenet. På stuen ligger leksebøkene spredt for alle vinder. Jeg står der å klør meg i huet, jeg har en svak fornemmelse og erindring om at jeg har gjentatt meg selv i det uendelige- E.... Kan du rydde opp rotet ditt i gangen? C... Rydd vekk leksene dine. M.... Du må gjerne sminke deg- men rydd etter deg. Der står jeg altså - det ser ut som en orkan har gått igjennom leiligheten min og jeg tar den vanlige rydde aksjonen min.

Oi, jeg sporet visst helt av her. Jeg skulle jo fortelle dere om når jeg gikk her i går formiddag og stullet og stelte. Joda, jeg hadde bestemt meg for å organisere alle klærne til barna. Dere vet- den svææære jobben med å kaste det som er for lite, sette på navnelapper på klærne, finne et nytt og bedre system som fungerer og håpe at orkanbarna forstår poenget..

Jeg går igang med livet som innsats, bretter, klistrer og stryker. Jeg er på et tidspunkt sååå fornøyd over meg selv. Digget musikken på ørene og livet føltes herlig. Klærne brettet sammen, strykehaugen er unnagjort, fretex har fått sine søplesekker og navnene er på plass. Frem med vaskebøtta. Siden jeg var så godt igang kunne jeg likesågodt vaske rommet. Det var jo blitt litt støvete siden jeg hadde bretter alle klærne der. Så sagt så gjort. (Såklart hadde jeg støvsuger på forhånd).

Jeg kommer inn på rommet med vaskebøtta i hendene og oppdager til min store gru at en sokk er falt ned på gulvet. Den lå der på gulvet, rød, liksom så ensom og forlatt. Perfeksjonisten i meg vil ha den unna i en fei, jeg har jo vært så flink å rydde alt også ligger den der. I store stavsprang bykser jeg bort til sokken. Rommet er bra støvete og jeg kjenner det kiler i nesen. Under hele dagens seanse har jeg ikke tall på alle de gangene jeg har holdt på å nyse- men ikke fått det til. Jeg tror alle kjenner den ergerlige følelsen av å være på kanten til stupet ved å nyse, men må nøye seg med å snyte seg.

Oi, jeg sporet visst av igjen atter en gang.

Vel fremme hos den enslige, røde sokken bobler frustrasjonen. Hvorfor så jeg den ikke da jeg støvsugde? Vel, i det jeg bøyer meg ned i sakte film, kjenner jeg opptakten til et nys. Idet hendene mine streifer den røde sokken, nyser jeg et eksplosjons nys og hva skjer??

Popp, klikk- et eller annet skjer. Jeg står der med den røde sokken i hånda, med ræva i været og kommer meg ikke opp. Jeg gir opp å prøve å rette meg opp. Jeg går ned på alle fire, før jeg setter meg på baken og bruker sengestammen på å komme meg opp. Fremdeles med den røde sokken i hånden.

I hele dag har jeg gått som en kråke og kan komme med utrop i de mest upassende tider og situasjoner. Ryggen er fullstendig låst, for å ikke snakke om de smertene jeg har- både i korsryggen og nedover i det ene beinet. Jeg tror min datter synes det var flaut når jeg skulle hente melk i butikken i dag. Jeg stod der å vurderte hvordan jeg kunne angripe denne situasjonen uten for mye smerter. Melken lå nemlig nest nederst. Jeg starter med å bevege bena bakover, samtidis som jeg lener overkroppen fremover- uten å bøye ryggen. Jeg griper tak i melketralla og skyver meg sakte ned. Melka får jeg tak i etter om og men. Min datter ser på meg med et rart uttrykk i øynene (hun er 5år). Det var værre å komme seg opp enn ned og det ble en del utrop på vei opp igjen. Min datter ser fremdeles rart på meg før hun sier- Mamma, du ser ganske rar ut når du henter melk, hvor hun da attpåtil ser seg omkring.

Så her er det bare akking og oiing.. Nå skal jeg prøve å få en natts søvn selv om korsryggen sier i en jevn dur- bank, dunk - bank, dunk- bank, dunk og hvis jeg snur meg stråler smerten ned i foten. Til tross for x antall smertestillende.

God natt alle sammen, jeg satser på en bedre dag i morgen :)

For en deilig dag ❤

Jeg sov godt og lenge i natt, ingen forstyrrelser og våknet duggfrisk og opplagt. Nå har jeg laget to fulle bokser meg hjemmelaget frokostblanding. Jentene mine elsker det og derfor er det like greit å lage masse med en gang. Om noen av dere opplevde mitt blogg innlegg støtende i går, var det fra min side bare en humoristisk parodi på hvordan det kan føles å bli forelska :)....

Egentlig hadde jeg tenkt til å jobbe med studiene mine i dag, men jeg har lovet meg vekk til en venninne. Vi skal ut å ta noen øl. Da får det bli studiene i morgen. Kanskje hvis jeg skynder meg og bruker litt mindre tid på badet - så rekker jeg en times jobbing før jeg drar.. Det er jo bedre enn ingenting. Jeg kjenner på meg at dette halve året er jeg nødt til å være flink til å prioritere å lese. Jeg har to store eksamener i sikte og der er det muntlig foravarelse av karakteren. Om jeg sikter mot toppen (noe jeg alltid gjør)- så nytter det ikke å lese en uke før...

Da får jeg komme meg i butikken og gjøre meg klar for kvelden. Ønsker alle en riktig fin Lørdags kveld :)

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » April 2017 » September 2016
BloggeFanten

BloggeFanten

35, Bergen

Det eldste medlemmet av jentegjengen. Vi består av fire frøkner i alderen 33 (som selvfølgelig er gjengens leder mamma), 12, 10 og 5 år. Vi er bosatt i Bergen og mor er en sykepleier, med mange jern i ilden. Lurer du på hva? Bare fortsett å følg med her, så vil du nok finne ut av det :)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits