Perspektivene endrer seg på sykehuset

Å være på sykehuset er som å leve i en såpebobl og følelsen av at den når som helst skal sprekke er uimotståelig. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstår det, utenfor sykehusets vegger er jeg det mest bedagelige menneske som finnes (vel, jeg er jo bevegelig innimellom også, hvem har sagt at jeg skal ende mine siste dager med tette blodårer), men så fort jeg har satt min kjødelige fot innenfor sykehusets fire vegger er det som om det skjer noe med meg. Jeg får lyst til å springe Marathon i gangene, ha kappløp med sykepleierne oppover trappene og la svetten drive ut av kroppen. Plutselig blir jeg overveldet av følelsen av å være i fengsel, akkurat nå, altså her hvor jeg sitter og skriver er lydene overveldende. Det suser, det tikker, det drypper og blåser. Rommet er halvdunkelt og øyelokkene mine føles som om de er fylt med bly. Hva er det så å finne på i dette avlange og halvdunkle rommet, ta på lyset kan en ikke gjøre av hensyn til medfangene. Stirre ut av vinduet har jeg gjort, surfet på Facebook har jeg gjort, småpratet med protegen har jeg gjort ( som for øvrig var som å snakke med en østers- det kom ikke en lyd derfra, så det virket som om jeg snakket med meg selv), jeg har hentet kaffe for å snu i døren og komme på at jeg også ønsket appelsinjuice- da var det å jogge opp i 3 etasje å hente mer (og nå har jeg gjort det så mange ganger at det skvulper i magen når jeg går, og ikke en dråpe kan bli presset ned igjennom røret), jeg har vært på do og skvettet vann i fjeset og jeg leser ukeblader fra år 2000.

En annen problemstilling jeg vil tak i. Hvem satt i komiteen når stoler til foreldre ble utdelt. Det føles som om jeg sitter på betong. Fælt å syte når vi bor i verdens rikeste land, men si det til høna når jeg reiser meg opp og alt blodet strømmer ned *der du vet* og det føles som om jeg må flykte på do i frykt for å tisse på meg. Du vet, følelsen av at rumpeballene sover er faktisk en ganske interessant opplevelse, bør prøves, fortrinnsvis på sykehus. Protegen sitter dypt i sin lenestol og dupper med øynene, jeg sitter rett opp og ned og føler meg som en av voksdukkene som er utstilt på museer. Prøv å sov du, sittende på en pinnestol rett opp og ned, etterfulgt av innimellom skjærende lyder fra blinkende apparater, som får den mildeste og mest fattede til å fare opp i den tro at protegen skal avgå med døden, men det skjer da i det minste noe.  

Nå har jeg ikke tid til å skrive mer, det er nemlig dags for dagens høydepunkt på et sykehus, nemlig mat. Mat som skal passe til alle, mat uten krydder, men vet dere hva, den er faktisk veldig god- takk for salt og pepper poser.

Takk for at du orket å lese .

8 kommentarer

kaarstad

12.10.2017 kl.13:26

På sykehuset endres alt. Det er hvitt, kaldt, og en ekkel lukt som trekker frem vonde minner raskere enn man kan forstå. Og som du sier, høydepunkte er maten, eller høydepunkt og høydepunkt, det er da i alle fall det som har faste tidspunkt og dagen sentrerer rundt der. hehe off.

Ha en fin dag videre.

BloggeFanten

12.10.2017 kl.13:28

Akkurat sånn.. Det er sånn det er ??

Lisbeth

12.10.2017 kl.13:53

Sykehus er noe dritt. Godt skrevet ha ha😂 og putene da! Som å ligge på ingenting! God bedring!❤️

BloggeFanten

12.10.2017 kl.14:17

Jeg glemte jo betong madrassen, ble minnet om det når du nevnte luftputen ??

Minrefleksjon

12.10.2017 kl.16:09

Bra skrevet.

BloggeFanten

12.10.2017 kl.19:17

Takk :-)

12.10.2017 kl.18:51

Men kjære vene, da! Takk for beskrivende innsikt. <3

BloggeFanten

12.10.2017 kl.19:17

Bar hyggelig :-)

Skriv en ny kommentar

BloggeFanten

BloggeFanten

35, Bergen

Det eldste medlemmet av jentegjengen. Vi består av fire frøkner i alderen 33 (som selvfølgelig er gjengens leder mamma), 12, 10 og 5 år. Vi er bosatt i Bergen og mor er en sykepleier, med mange jern i ilden. Lurer du på hva? Bare fortsett å følg med her, så vil du nok finne ut av det :)

Kategorier

Arkiv

hits